Nå flytter vi folkens!

Før jeg begynte å blogge på denne bloggen hadde jeg en blogg ved navn "Vassrett". Hovedgrunnen til at jeg begynte her istede var faktisk at jeg ikke fikk tilgang til den lengre og hadde registrert den på en e-post jeg heller ikke hadde tilgang til...så prosessen å få den åpna igjen blei litt lang. Nå er det altså i orden igjen og jeg har bestemt meg for å gå tilbake til å bruke den, ganske enkelt fordi den er reklamefri og jeg føler meg mer komfortabel med å blogge der. Jeg skifter navn til hammerogsigg der også, og tar med meg innlegga mine, og forhåpentligvis leserne mine herfra dit. Sees på den andre sida da! Den er forøvrig HER 

 



Match

Du spør hva jeg driver med og jeg svarer at jeg sitter våken på natta. Jeg gjør ofte det. Hodet funker best i mørket så lenge mørket er utenfor og ikke inni. Du sier det er rart, jeg sier det er helt normalt. Kroppen din er mye større enn min, den rager over meg. Jeg veit det ikke, men ser det for meg, at du er trygg, som en borg jeg kan få ta bolig i om du bare trår rolig nok. Lar meg riktignok ikke friste til å tro på deg når du sier du aldri ville ha såra meg. Det er sant sier du, du må tro meg sier du. Du ville ikke gjort det sier du igjen, ikke slik, men kanskje på en annen måte. Kanskje du kunne prestert å være fraværende sier du, kald, vanskelig å komme inn på, men ikke slem, ikke skremmende, aldri farlig. Jeg har så lyst å tro deg. Har så lyst å smile når jeg ser for meg at du ler. Kan jeg få høre deg le? Jeg veit ikke hvordan du ler.



Søndagsvimeo

Denne videoen her fikk meg til å smile. Jeg har aldri vært noe særlig fan av Oslo, men jeg har fine venner i den byen og mitt siste besøk der gjorde at jeg fikk litt sansen likevel, og herregud, etter sommeren kan det være jeg skal bo der.

Video Vomit | OSLO from Kenny Wu on Vimeo.



Overhørt/overlevd

1.

"Jeg veit ikke jeg men liksom, hun bader, i badekar, det sier jo litt"

"Ja det forteller meg at hun bader, i badekar. Seriøst, jeg ser ikke problemet."

"Men det er jo nettopp det ikke sant, dama bader, hun har tid til å bade ikke sant, hun har et badekar for faen. Og noen dager kommer hun på skolen klokka åtte på morran med fletter. Hun har ingen problemer. Det er litt som å prate med et barn, man merker at alt hun har lært har hun lært på skolen. Ingen i familien hennes har dødd engang. Hun er som ei litta historieløs porselensdukke med perfekte pupper. Det er ganske boring."

 

2.

"Du er så fin"

".........."

"Jeg liker å være med deg"

".........."

"Du er det, du er kjempefin"

".........."

"Vi må finne på noe igjen, til helgen kanskje?"

".........."

"Å du er så fin veit du hvor fin du er?!"

".........."

"Dette er bra. Dette liker jeg"

"........."

 

3.

"Jeg sier alltid noe dumt så jeg holdt kjeft"

"Du holdt kjeft?"

"Ja"

"Gjennom hele jobbintervjuet?"

"Ja"

"Vel, hva sa de da?"

"Nei jeg fikk jo ikke jobben da"

 

4.

"Selv om jeg ikke fikser et monogamt liv tar jeg meg selv i å til stadighet ønske at de jeg involverer meg med skal falle for meg og bare meg og være aleine til neste gang jeg eventuelt kommer tilbake"

"Vel.. det må du ikke gjøre"

"Hvorfor ikke?"

"Fordi det er helt dust vel"
 

5.

"Og du da, skal du lissom bare føkke rundt til du er tredve og innser at du egentlig vil ha mann og barn og så sitter du der med Bjørneboe bøkene dine og et utpult underliv og tenker at FAEN, jeg sku hørt på'n når n' advarte med back in totusen og tolv?"

"Ja, ca sånn. Skal vi gå inn? Jeg fryser"



Lukker øya og plutselig er det meg han synger til

Come over here, babe
It ain't that bad
I don't claim to understand
The troubles that you've had
But the dogs you say they fed you to
Lay their muzzles in your lap
And the lions that they led you to
Lie down and take a nap
The ones you fear are wind and air
And I love you without measure
It seems we can be happy now
Be it better late than never

Sweetheart, come
Sweetheart, come
Sweetheart, come
Sweetheart, come to me

The burdens that you carry now
Are not of your creation
So let's not weep for their evil deeds
But for their lack of imagination
Today's the time for courage, babe
Tomorrow can be for forgiving
And if he touches you again with his stupid hands
His life won't be worth living

Sweetheart, come
Sweetheart, come
Sweetheart, come
Sweetheart, come to me

Walk with me now under the stars
For it's a clear and easy pleasure
And be happy in my company
For I love you without measure
Walk with me now under the stars
It's a safe and easy pleasure
It seems we can be happy now
It's late but it ain't never
It's late but it ain't never
It's late but it ain't never



Äldre

Tiden løper og jeg står i ro. Fra kjøkkenet til mamma ser jeg fjorden. Jeg ser på fjorden hver eneste dag nå. Leiligheten i byen tilhører liksom en annen tid, det er ikke mitt sted lengre, jeg går ikke på skole, har ikke jobb, jeg bare sitter her og skriver. Det er jo egentlig akuratt slik jeg vil ha det, frihet til å skrive, skape, være våken, men nå har jeg ikke valgt dette selv og drømmen kjennes litt mer som et kjipt vakuum. Til høsten flytter jeg kanskje helt bort, til et helt annet sted. Jeg har allerede begynt å drømme meg litt bort, ser meg selv gatelangs i Køben, Oslo, Trondheim, Berlin, kanskje blir jeg værende her også, det er det egentlig ingen som veit akuratt nå. 

Jeg venter litt på livet. Venter på at det skal falle ned i fanget mitt, gi meg glede. Jeg venter på en melding fra noen langt bortefra, noen som bare sier "hei, du, du vil ikke komme hit da? Jeg kan vise deg livet mitt her, du kan få ta del i det litt om du vil" men jeg veit jo at slike ting ikke skjer, og jeg tør jo aldri spørre om jeg får komme heller. Jeg tror jeg trenger nytt blod. Jeg tror jeg trenger noe jeg ikke har sett før. Kanskje trenger jeg å stupe inn i noe jeg lenge har drømt om men aldri turt å gå helhjerta inn i. Jeg har en tendens til å bare snuse på, stå på utsida og observere. På den måten blir man ikke brent, hvertfall ikke med en gang.


Noen ganger skulle jeg ønske jeg hadde motet til min søster. Folk tror vel gjerne at jeg er den modige søstra for jeg snakker mye om alt, og hun er som regel stille, sier liksom ikke så mye - men tinga hun har utretta og tingene hun gjør - motorsykkelen og fjellvettet og yrket hun stuper inn i med hele seg, nesten fryktløs. Den tilfredsheten hun ser i å ha få gode venner fremfor hundre bekjente man ikke skjønner. Hun er fri. Jeg har alltid hatt trangen for at folk skal like meg, et behov for å bli sett av flere enn min innerste kjærne. Av og til tenker jeg at det kanskje er der jeg har trådt feil, kanskje er det der jeg blir feig, jeg klarer ikke være fornøyd i dette livet med mindre "alle" veit hvordan det ser ut. Forklar det den som kan. Kanskje noen mennesker bare er født slik.

Det er spennende å leve. Det er så... skummelt. Så vakkert og så uforutsigbart. Noen ganger irriterende selvsagt. Ofte er det enkelt. Noen ganger tyngre enn man tror man kan bære. Det hender at man føler man er død men at kroppen beviser det motsatte, og det hender at man tror man skal leve for alltid. Det gjør man jo ikke. Ingen gjør det. 

 

 



12.03.2016

Jeg har problemer med å ikke skylde det hele på kjærligheten. Vanskelig for å ikke si at føkk det der med alle di derre følelsene og drittet, det er bare derfor dette skjedde, jeg hadde ikke havna der på gulvet om det ikke var for den føkkings kjærligheten. Men så innser jeg det jo at det var aldri kjærlighet. Det var kanskje forelskelse i begynnelsen, seinere en salgs avhengighet, men mest av alt var det frykt. Tenk så lett man kan forveksle kjærlighet og frykt. Det er vel en slik ting man ikke forstår seg på før man ligger der.

Det snakkes så mye om at alt er en erfaring, at man kommer sterkere ut av slike ting som dette her. Det er jo faen bare humbug. Jeg har aldri vært mer nervøs, mer på vakt og mer redd for å knytte meg til noen. Jeg føler meg som en lobotomert utgave av meg selv og hele kroppen er gelé, hodet har falt ned i knærne.



Kampen om kvinnedagen

"DETTE er IKKE min kamp!!" ropes det i kommentarfelta av kvinner som er uenig i andre kvinners synspunkt, og av den grunn nekter vi altså nå å stå sammen om en kamp som ennå har en lang lang veg forran seg. Joda, feminismen handler om likestilling blandt alle mennesker uavhengig av kjønn, det er en idérettning, et tankesett, holdninger - kvinnekampen og kvinnedagen i seg selv handler om kvinners rettigheter. Hvordan noen kan stille seg på sidelinjen og ikke ville være med på å feire utviklinga vi har oppnåd og videre påvirke fremtida fordi det finnes uenigheter innenfor feminismens rammer stiller jeg meg uforstående til.  

Kvinnedagen er her.

Avisene fokuserer på morrakvisten mest på å publisere artikler om og av unge kvinner som ikke føler seg velkomne i tog for å markere dagen, selv om de kaller seg feminist. Feminister som velger å ikke markere dagen fordi noen (gjerne flertallet av de som engasjerer seg nok til å faktisk kjempe sine kamper) er uenige i deres synspunkter og sier det høyt. Kvinner er kvinner værst ropes det gjennom dataskjermen. På twitter blir dagen gjort narr av. På facebook får damene roser. Jeg har egentlig bare lyst til å vise hele opplegget fingern og gi faen, men så klarer jeg liksom ikke det heller. Jeg klarer det ikke fordi jeg er feminist. Jeg klarer det ikke fordi jeg er kvinne. Jeg klarer det ikke fordi jeg er menneske.

Jeg har kompiser som hvert eneste år på denne datoen sier "hvorfor har vi ikke en mannedag a?!" og venninner som oppgitt sukker at de synes hele likestillingshysteriet har gått aaalt for langt. Dette er ikke dumme mennesker heller, men jeg tror de har glemt historien, og jeg tror ikke de helt veit hva vi som feminister kjemper for. Av den grunn skal jeg gjøre dette helt enkelt. Så enkelt at du vil forstå det, uansett om du bryr deg eller ikke, uansett om du er mann eller kvinne, eller begge deler, eller kanskje ingenting.

La oss si at du er mann. Du er femogtyve, kanskje noen år eldre. Du har vært på byn sammen med kompisene dine og du er full når du trasker hjemover aleine. Du er ikke redd, ingen har fortalt deg at du har grunn til å være det heller, ingen har bedt deg om å for guds skyld ikke gå hjem aleine, ingen har sakt at du må ta forholdsregler, "kle deg skikkelig". Hadde du vært dame hadde du kanskje ikke gått hjem aleine i det heletatt.

Se for deg at du ganske nylig har fylt atten år og har begynt å gå på byn, du er fremdeles gutt, og denne kvelden har du et mål - å få med deg en jente hjem. Det er ikke noe galt i det, altså, absolutt ikke, for det er ingen som sier til deg at du må være forsiktig, at du ikke skal sette deg i taxien med hu fremmede jenta der. Ingen sier femten ganger før du går at du må love å ringe så de skal slippe bekymre seg. Det er heller ingen som tenker at du er slutty og at du ikke har selvrespekt. Noen ganger tenker du nok at du er glad du ikke er jente.  

Jeg skriver dette fordi dette er noe dere kan relatere dere til, noe dere har opplevd på kroppene deres selv. Jenter er redde, slutty, uforsiktige og eier ikke selvrespekt. Gutter er riktignok rasshøl, men det gjør liksom egentlig ingenting.

Personlig liker jeg ikke å dele opp kjønn for å vise mitt poeng, min drøm er jo at kjønnskillet en dag skal være viska ut og at kjønnet ikke skal definere hvem man er - men slik er det ikke, og vi må begynne her vi er.

Vi er så heldige her vi er, vi trenger ikke ta standpunkt til det faktum at man i India kan kjøpe seg sex fra ei mindreårig for tre kroner, ikke blir vi gifta bort som barn heller. Vi trenger ikke tenke på at omtrent tre millioner jenter hvert eneste år blir utsatt for kjønnslemmlesting. Brudebrenning, syreangrep, byrstflating - det anngår jo ikke oss, vi veit knapt hva det er.

Det ligger i hodene våres, i holdnignene våres, viljen våres til å se utover våre egne behov. Mitt inntrykk er at majoriteten av oss hviler nokså ignorant på laurbæra av feminismens tidligere kamper, og at man er mer opptatt av å peike fingrer og fortelle hverandre hva vi gjør feil enn å stå sammen som en samla front og prøve å komme til ordninger som vil føre kvinnekampen fremover. Anette Basso, talsperson for Feministisk initiativ i Bergen skreiv veldig fint om dette i BT i går. "Feminister er ingen homogen gruppe. Vi er rosa, grønne, røde og blå, liberale, radikale og interseksjonelle." skriver hun. Jeg vil anbefale dere å lese det, for det hun skriver er viktig. Hun avslutter ballet med å skrive "Feminister kan med hell forenes, men feminister kan ikke enes om alt, alltid. Min appell er at vi møter hverandre med respekt og holder blikket festet på målet: Frigjøring fra all diskriminering og et likestilt samfunn for alle".

Jeg skulle ønske flere brydde seg. Jeg skulle ønske flere var littegranne sinte for at kvinner fremdeles blir sett på som mindre viktige og at debatt ikke førte til utflagging men heller til større engasjement.

ÅÅRH, men for faen a jenter! Skal vi ikke være litt rebelske av oss? Skal vi ikke eie verden om så bare for i dag da? Sammen!! Sammen selv om vi er uenige om enkelte ting? Seriøst, vi fortjener det! Dette ER faktisk vår dag, uansett hva vi tror på. Jeg er takknemlig for at vi har det godt, men jeg setter pris på at det fremdeles finnes en bevegelse som kjemper for min rett. Jeg er så lei av at folk blir imponerte om jeg veit ting. Jeg orker ikke flere gjennomganger i mitt eget hode fordi kroppen min ikke ser helt riktig ut. Jeg gidder ikke å høre mer om at det er oss kvinner som gjør det vanskelig for oss selv. Jeg er lei av å se rumpeballene til volleball-damer og nei, jeg hører ikke på hva du har å si fordi du viser kroppen din - men fordi jeg er interessert i hva du har å si, så du trenger faktisk ikke følge mediaverdens mal og redaktørenes ønske om at du skal kaste klærne. Når jeg diskuterer med menn pleier de å blunke til meg og kalle meg "men lille venn du skjønner vel", det er jeg drittlei. Jeg vil ikke være redd når jeg går hjem aleine, og jeg vil at mine søstre ute i verden skal få et verdig liv. Neste gang noen kommer med kommentaren "men menn har det litt kjipt de også" kommer jeg til å skrike høyt, for det er ikke det dette handler om. 

Men hey, hvorfor skal vel mine meninger ha noe å si, jeg er jo bare jentungen og vi lever tross alt bare i 2016.... ;)



Liebster Award

Jeg veit ikke helt hva dette her er for noe, men jeg fikk en melding fra ei fin frøken om at hun hadde nominert meg og bloggen min til en AWARD?! Betyr det at jeg kan VINNE NOE? Jeg veit ikke, jeg skjønte helt ærlig ikke så mye av det, men dette skjønte jeg: Det var Tiril som nominerte meg (takker for oppmerksomheten), og jeg skal svare på spørsmålene hun har stilt for da kan jeg... vinne noe? Jeg veit ik....

*sjekker blogginnlegget hvor jeg fikk min nominasjonog finner noe*

Det står visst følgende: Med nominasjonen følger det et sett regler:
1. Nevn bloggeren som tagget deg og takk den for nominasjonen
2. Svar på de 11 spørsmål som du blir stilt
3. Nominer 11 nye bloggere og tag dem
4. Gi de 11 spørsmål som de kan svare på
5. Gjør de du har nominert oppmerksom på nominasjonen

Ok. Faen. Jeg kjenner ikke ELLVE bloggere. Det er sykt mange, men jeg kan jo prøve. Begynner med å svare på spørsmåla Tiril stilte meg.

1. Hvis du skulle beskrive deg selv med 3 ord, hvilke ville det vært og hvorfor?
Følsom - fordi jeg er sinsykt følsom i alle spekter av skalaen. Griner lett, ler høyt, krangler intenst og bryr meg om alt.
Leken - fordi jeg ikke har sluppet barnet i meg. Du finner meg rullende på bakken med kidsa og klatrende i trær og fantasien min er helt på bærtur til å være toogtyve år.
Kjedelig - fordi jeg er så jææævla streit. Helt sant. Eller, nå er det jo hipt å være streiting så nå er jo alle de kule kidsa ennå streitere enn meg igjen (adidas er visst the shit), men sånn...jeg liker Nytt på Nytt og leser Tore Renberg og har kledd meg likt siden 2010 og elsker å lese dikt og høre andre lese helt uten å røyke hasj og er verken stille eller bråkete men jeg forsvinner alltid i en folkemengde og personligheten min kveles med en gang noen snakker veldig høyt og brautende rundt meg. Glemmer av og til å bruke punktum, det er også litt kjedelig. Dessuten liker jeg å bare prate eller gå tur eller sitte stille. Så ja. Ganske kjedelig kan jeg nok være.

2. Hvorfor begynte du å blogge?
Jeg var vel tretten da jeg oppretta min første blogg. Seinere på ungdomskolen ble jeg offisielt til "Hjarteskriblaren". Hjarteskriblaren levde i beste velgående, som regel iført ei rød ullkåpe (omg den var sååå lekker!!!) folk likte meg litt på internett, om jeg har lov å si det selv. Jeg veit ikke hvorfor jeg begynte, men jeg fortsatte fordi jeg fikk en mestringsfølelse, og ikke minst bekreftelse på at jeg ikke var så værst after all. Jeg tror kanskje det har vært ekstremt viktig for meg.

3. Hva/hvem er ditt "spirit animal"?
Mitt hva for noe? Jeg er ikke så spirituell av meg. Jeg bærer på en viss gudsfrykt og en tro som til tider river meg i fillebiter men likevel alltid plukker meg sammen igjen, men at det er noe dyr der har jeg aldri tenkt noe på. Ser for meg at det kan være en litt tjukk men kjapp hest eller noe.

4. Hva ville du bli når du var barn?
Jeg ville bli gullsmed eller Lindsey Lohan. Og så ville jeg bli stor da, få pupper. Det skjedde aldri noe av det.

5. Hvilken stil liker du best innenfor interiør?
Mjæææ, jeg har liksom.. Nå fikk jeg nesten litt lyst til å poste bilder av leiligheten min. Den er bare proppa av plaine ikea-møbler og masse personlige greier. Jeg har fått kommentarer som "det er egentlig litt sjarmerende at du har det så rotete" og "helvete, dette var som å komme inn i hjernen din" når folk har vært på besøk. Men jeg synes det er pent med knæsje farger da, til sånn seinere i livet. Jeg vil litt bo i et pop-art verk.

6. Hvis du kunne valgt en sang som beskriver deg, hvilken ville det vært?
Ikke gråt, men jeg må bare si som både Johnny Cash og Roy Orbison (og ganske mange andre) har gjort før meg:
 

7. Hvilken skuespiller skulle hatt rollen som deg i filmatiseringen av livet ditt?
Hah! Haha! Det hadde vært en kjip film. Jeg kan ikke navn på skuespillere. Lindsey Lohan? Eller hun jentungen i Cailfornication som alle sier er kliss lik meg. Da hadde det vel vært en smule mer autentisk eller noe?

8. Android eller iOS?
Veit ikke jeg. Jeg kjøper tinga som ser kulest ut uten å koste meg for dyrt.

9. Hvis du skulle velge mellom å gå ut med fint hår og ingen sminke, eller bustete hår og fin sminke - hva ville du valgt?
Jeg går ut på begge måter ofte nok til å si at jeg det er et spørsmål jeg stiller meg uforstående til.

10. Hva er en ting du ikke kunne klart deg uten? 
En materialistisk ting da? Da blir det dataen min, jeg må ha skrivemaskina mi vett.

11. Hva er din aller største drøm i livet?
Jeg veit at dette er kleint og teit (finn frem kleineputa Tønna) - jeg vil bli elska av en person som er bra for meg. På den helt ekte nesten uutholdelige måten, av et menneske som ikke er "pliktet" til det. Så. Ja. Egentlig tror nå jeg at det er alle sin største drøm.

OG NÅ DERE, NÅ TRODDE DERE AT DERE VAR FERDIGE Å LESE MEN NEEEHEI! HAHAHA!!!

Det finnes nemlig ei ganske så cool og snill dame som heter Charlotte som også har nominert meg til dette her, og da må jeg svare på de spørsmåla også. (En hemmelighet: jeg synes dette er kjempemorro).

1. Hva fikk deg til å begynne å blogge? 
Dette svarte jeg jo litt på i forrige pulje med spørsmål, men kom på nå at jeg har noen kusiner som skreiv blogg, så det var nok derfor jeg begynte jeg også.

2. Hvilken av dine innlegg er du mest fornøyd med?
Det tror jeg kanskje må være dette: Bryllupsplaner og andre fete løgner. Overskriften og musikken vedlagt i innlegget er noe av det vakreste denne byen har å by på. Dessuten synes jeg at jeg skriver fint i det innlegget.

3. Hvilke innlegg har fått flest lesere?
Jeg veit ikke helt hvor jeg finner det, men rekner med det er det jeg skriev da jeg havna på sykehus etter å ha mista synet i et panikkanfall og jeg ikke skjønte hvorfor (nå gjør jeg jo det, og jeg visste det nok da også, ville bare ikke se det). 

4. Hva er ditt beste barndomsminne?
Jeg er åtte, kanskje ni, og går mot skolen med instrumentetkofferten stolt plassert i høyre hånd. Jeg skal ha min første øvelse med musikklæreren etter skoletid og jeg har allerede lært meg å spille hele skalaen, helt til høy C.

5.  Hva jobber du med?
For øyeblikket har jeg ikke jobb. Eller, jeg er ansatt som ringevikar på en lekebutikk, men når de aldri trenger folk er det litt håpløst. Så nå søker jeg da, og håper veldig på å få en jobb jeg har søkt på i et bofellesskap.

6. Hva er drømmejobben? 
Jeg aner virkelig ikke. Jeg ønsker å jobbe med barn, jeg digger kids og føler at jeg lærer utrolig mye av dem og at jeg faktisk kan utgjøre en forskjel ved å jobbe med barn... men.. egentlig vil jeg jo skrive. Være vassekte forfatter. Tenk det livet da! Skrive, holde foredrag, være et svevende litteraturhode på vel..kanskje ikke fulltid men hvertfall 70%. DET hadde vært kult det. En dag baby, en dag.

7. Visst du plutselig fikk vite du kun hadde 1 uke igjen, hva ville du gjort den uken? 
Da hadde jeg tatt meg en dag på Fedje sammen med familien min slik vi gjorde innimellom da jeg var barn. Jeg kjenner til tider ganske sterkt på at jeg har losing i blodet. Har ikke vært der ute på ti år. Savner vinden. Deretter hadde jeg organisert en helvetes fest, jeg skulle invitert ALLE og da mener jeg alle i alle aldre som har bare titta innom livet mitt og gitt meg en positiv følelse. En dag ville jeg bare vært aleine. Så ville jeg ha gått på de fine stedene jeg elsker her i hjembyen min, barene, gatene og caféene som på en måte har blitt mine. Kanskje dratt til London en dag og gått på klubb, dansa meg gjennomsvett og takka for meg. En dag skulle jeg dedikert til kjærligheten og mennesket jeg elska mest, om det skulle være en realitet. Siste dagen skulle jeg tilbrakt med hele storfamilien - er det en ting jeg er heldig med i livet er det familien min, hele horven, tanter og onkler og fettere og kusiner, alle sammen er så fine.

8. Favoritt bok?
Buzz Aldrin hvor ble det av deg i alt mylderet? av Johan Harstad. Jeg fikk en venn gjennom blogg en gang for noen år siden som anbefalte meg den boken. Jeg slukte den rått og ble hekta. Den står i hylla mi og bærer tydelige preg av at jeg har lest den hundre ganger. Sidene har begynt å falle ut. Det er virkelig den beste boka noen sinne. Synes jeg da.

9. Favoritt film?
Pulp Fiction har liksom bare kicka meg noe helt sykt. Så den, men også "You Me And Everyone We Know", en heeelt annen type film, men like god.

10. Har du mye å være takknemlig for? I såfall hva? 
Det er jo det jeg har! Og det er så himla irriterende at jeg må minne meg selv på det, at jeg har utrolig fine og levende venner, en familie som faktisk gjør alt for at jeg skal ha det bra, at jeg på tross av motgang evner å smile og kjenne genuin glede. Det er ting som virker så selvsakte men de er ikke det. Og så har vi jo klassikeren da, at jeg er sykt heldig som er så previligert at jeg tilfeldigvis poppa ut av mammas vagina i detta flotte landet vi bor i.

11. Hvordan ville din drømmedag sett ut?
Jeg tenkte først at jeg skulle skrive noe om at David Bowie kommer tilbake på besøk og legger soundtrack til at jeg gror vinger ut gjennom øra så jeg kan fly til Tralfamadore og der sittern da, Kurt Vonnegut, og tar i mot meg med åpne armer, klar for å vie meg og Sivert Høyem i et hoppeslott, og alle vennene mine er kledd i paljetter og fløyel. Men så skjer dette i hodet mitt... jeg våkner tidlig på morgenen av at sola skinner gjennom persiennene, tusler ut på kjøkkenet og lager meg en kopp kaffi. Tisser og pusser tenna mens jeg venter på at kaffien skal trakte. Kler på meg og setter meg på trappa uttafor med kaffikoppen og en sigg. Katten til naboen ligger og maler på fortauskanten. Etterpå setter jeg meg ned og skriver i en times tid, kanskje to om jeg virkelig er i modus. Spiser noen epler. Så kommer søstra mi og henter meg på motorsykkelen, vi kjører ut i havgapet, sitter der og spiser litt, det er midt på sommeren og varmt så vi bader. Når jeg kommer tilbake til byen utpå ettermiddagen lukter det grillings i Meyermarken og vennene mine er på plass. Vi sitter der og spiser, drikker, jammer og ruller rundt i gresset til solen begynner å gå ned, da tusler vi mot sentrum og er klare for å danse, så det gjør vi til utestedene stenger og vi trøkker oss inn i en trang liten leilighet på nachspill. Tidlig på morgenen tusler jeg hjemover, hånd i hånd med et fint menneske som får meg til å le.

Er det ikke kult, at jeg faktisk allerede har drømmedager? At deler av livet mitt er så vakkert at jeg faktisk ser på det som helt ideelt?  Jo. Det er jo det.   

SÅNN, nå er jeg ferdig å svare på spørsmål, nå må jeg lage noen selv.

1. Griner du inni deg når du tenker på Donald Trump?
2. Hva kan du best? Hva er DIN greie?
3. Hvorfor er du forelska i den du er forelska i og om du ikke er forelska savner du det?
4. Er du fremdeles redd for mørket?
5. Har du troen på selvhjelpsbøker?
6. Snakker du av og til mot en høyere makt uavhengig av om du er troende eller ei?
7. Hvor gammel er kroppen din og hvor gammel er sjelen?
8. Synes du det er litt skummelt å yttre meningene dine selv om du kanskje gjør det?
9. Om du var så uheldig at du ikke kunne være deg selv, hvem ville du være da?
10. Hvorfor leser du bøker, eventuelt hvorfor ikke?
11. Hvem er din aller største helt og hvorfor?

Disse spørsmåla sender jeg da ut til følgende:

Linda
Elise
Eik
Julie

mmm... jeg kutter ned til fire jeg for jeg ser at resten jeg ville føre opp allerede har blitt det flere ganger...

Håper ikke dere føler at dere har kasta bort så mye tid nå selv om det er nettopp det dere har gjort. Men ikke ta det så hardt a, tenk bare så mye tid jeg har brukt på å skrive dette!



Gul og blå

Om det ikke var for at min barndomshelt hele livet har sunget jævla surt ville jeg ha gjort denne som duett med henne i reint skjært alvor, bare fordi jeg tenker på at det er henne jeg skal komme tilbake til når jeg hører sangen.

Jeg møter min bardomsvenn og bauta på butikken, det er et helt år siden jeg har sett henne. Vi går mot fotballbanen, tenker å spille litt fotball men fortsetter å gå utover langs fjorden. Snakker om kjærligheten. Om sårene inni oss, om skallene utenpå - og vi ler, vi klemmer, jeg tror vi begge er på gråten flere ganger men ingen av oss griner. Jeg forteller henne om hemmeligheten min, løynene, og hun blir så sint - på verden - på samme måte hun alltid blei sint når noen var stygge med meg da jeg var mindre. Jeg er redd hun er den eneste som faktisk hadde banka han om hun møtte ham. Gul og blå som baksiden av armen min. Jeg lover henne at jeg aldri vil la det skje igjen og lurer på om hun veit hvor viktig hun er. Hvor klok og sterk og modig hun er.

Vi møtes på denne måten hvert eneste år, vi lå på rygg på fotballbanen da jeg var sytten og hun var atten. Jeg husker det godt. Jeg smugrøyka og hun lo mye. Den latteren. Og igjen et år seinere. Og da jeg kom hjem fra Darbu og hun fremdeles var der som om jeg aldri hadde vært borte. Herregud som jeg har savna henne. Jeg kommer alltid på det når vi møtes, hvor mye jeg har savna henne. Jeg veit at vi ikke kommer til å sees igjen noe oftere, det er slik det har blitt og det er helt greit. Vi møtes kanskje et par ganger, ja kanskje bare en gang i året når jeg er hos foreldra mine, men den ene gangen er alltid en lifesaver. Nå kan jeg puste igjen.

Og om en stund, etter jeg har bygd meg selv tilbake til mitt selvsikre selv igjen, må jeg ta for meg livet igjen. Jeg føler meg i grunn ganske fryktløs akuratt nå. Studiet jeg går på for å bli barnehagelærer har blitt brutt i år grunnet livets gang, og jeg må begynne på nytt. Jeg har ikke satt noen grenser for hva jeg skal gjøre denne gangen, søknadene mine er spredd utover landegrenser. Jeg hadde en plan, et løp sett for meg her i byen jeg kjenner - men den var besudlet og skapt rundt et menneske som ikke ville meg godt, så det kommer ikke til å skje, det ville kvalt meg i lengden å fortsette på det løpet. Kanskje blir jeg værende i byen, kanskje ikke, uansett har jeg bestemt meg for at alt dette som har skjedd, sykdomen og hemmelighetene og løynene og alt, det skal ikke bli en kjepp i noe hjul, det skal bli en trigger for å gripe fatt i livet. Det fortjener jeg faktisk.

Jeg veit at jeg for mange har skrevet mye rart nå, at dere ikke helt vil forstå hva jeg skriver, for jeg har jo bare hatt kyssesyken og møtt veggen? Dere skjønner sikkert at det ikke var helt slik det var alikevel (jeg har hatt kyssesyken altså haha). Jeg kommer ikke til å skrive noe mer utfyllende om det, men dere skal vite at jeg kommer til å klare meg helt fint, at jeg er ute av hemmeligheten min, og at jeg er sulten på livet igjen.  

 

 



Psykisk kan du vera sjøl

Plutselig ei uke i London hos venner. Jeg dansa meg svett på klubb og blei skreket til av en sinna kelner. Snakka dårlig engelsk. Lo mer enn jeg har gjort samla det siste året. Grønn chartreuse. Gråt litt på badet når ingen kunne se. Huska hva det er å føle rein lykke. Kjøpte meg verdens fineste jakke, den har zebraer på seg.

Sitter på flyplassen når jeg skriver dette, hører på Bjella.
Psykisk kan du vera sjøl
din faen.

Hadde jeg hatt penger til det hadde jeg droppa flyet hjem, hoppa på et som tok meg til Zurich istedefor, eller kanskje Dublin. Nei. Berlin. Bergen er min store kjærlighet men det skremmer meg å komme hjem denne gangen. Det har hendt så mye som jeg rømte fra ved å dra og jeg er ikke klar. Jeg vil danse mer, slippe å tenke på og være redd. Vil ikke prøve å forstå, bare leve litt uten rammer, uten rasjonalitet, uten den kvelende realiteten.

Det er vanskelig å skrive for jeg har løyet så mye - aller mest til meg selv - og det er ikke på sin plass å skrive om sannheten for alt jeg veit er at det til slutt gikk for langt. Det gikk i veggen, i gulvet, i hylla, i veggen igjen.



Søndagsvimeo

Har fått dilla på Lilly Allen. Derfor blir dette søndagsvimeoen for i dag. Gøy da. Veldig fin dame.

LILLY ALLEN - LDN from ben jones on Vimeo.



En liten pizza

Det er fredagskveld. Jeg er tjueto. Hadde dusja, fjerna hår, skifta sengetøy - skrubba trynet ned og sminka det opp igjen. Nå lukter håret mitt jordbær. På bordet står det en liten pizza og én colaboks, og i innboksen min på telefonen står det "jævlig kul du er da....." og sånn har livet bare blitt. Av og til lurer jeg på om jeg avviser mennesker i siste liten fordi jeg trenger å føle at det er opp til meg selv hvem jeg vil ha i livet mitt - men sannheten er jo at det på ingen måte er opp til meg, for man kan ikke tvinge noen til å bli, det eneste man kan gjøre kontrollert er å skyve folk unna. Jeg liker å ha kontroll, det er nok derfor jeg systematisk dytter alle som viser at de liker meg under trikken før eller siden.
Det er en kjærlighetserklæring.

Av og til drømmer jeg om det. At du bor i jakkelomma mi. At jeg plukker deg opp når jeg sitter på kafé, setter deg på bordet forran meg og stryker deg over håret. Du smiler til meg der nedefra, strekker armene mot meg som et lite barn, og jeg lar deg klatre ombord i håndflaten min, fører deg mot leppene mine, gaper, og sluker deg hel.



Bloggerne som målbandt meg

Jeg er rett og slett ikke i skrivehumør om dagen. Det der kommer og går, slik er det bare. Da passer det jo fint at jeg hadde en nesten ferdig liste jeg har hatt planer om å dele med dere en stund - og det er nemlig å vise dere hvilke blogger jeg har fulgt lenge og skrive litt om hvorfor jeg gjør det og hvorfor du burde det også! Nå har jeg gjort det slik at det er lenker i bildene, så klikk på dem for å komme inn på bloggene.

Det er vel på sin plass å begynne med den jeg har lest lengst:

Åshild og jeg gikk på samme ungdomskole. Jeg syntes hun var så pen og elegant og hadde så fin blogg at jeg aldri turte å prate med henne. Det er litt sånn ennå. Hun visste liksom hvor hun skulle i livet allerede den gang da. Det gjorde hun kanskje ikke, men uansett er det ganske kule steder hun har endt opp. Nylig bodde hun i Kairo, for eksempel, hun studerer nemlig Arabisk. Åshild er ei slik jente du skulle ønske du var venn med. Hun skriver fint og tar så vakre bilder. Hun er av og til irriterende elegant og rein, men det gjør ikke noe for hun er bra. Spiser mye pen mat på kule kaféer. Er et levende vesen. Jeg liker henne godt, selv om den eneste gangen jeg egentlig har snakket med henne var på et bursdagsfors for mange år siden. Vi var fulle og snakka om gutter som egentlig ikke var bra for oss på bussholdeplassen i Loddefjord (Tror jeg? Jeg veit faktisk ikke hvor vi var). Hun gikk hjem da vi ankom byn, luringen, jeg endte opp med å kline med en fra Litauen på Exodus (kjære vene herregud) og miste nattbussen hjem. Ja. Nei. Poenget var jo, sjekk ut bloggen hennes om dere vil se og lese fine ting.  

Nestemann ut har jeg aldri møtt, men han hører hjemme i samme by som meg og er spesielt interessant for deg som liker (gjerne litt bråkete) musikk


Evig Lyttar skriver om det han kan best (tror jeg da) nemlig musikk. Ikke bare skriver han om musikk, det er det jo mange som gjør, men han skriver om undergrunnen - og det er derfor det er så kult. Han skriver om den musikken du burde vite om men kanskje ikke veit om likevel. På bloggen hans finner du ikke bare gode omtaler og musikktips men også fine intervjuer. For eksempel har han et intervju på Marvin Nygaard, først og fremst norges kjekkeste mann, men også bassist i Kveltertak (og Beachheads, et eksempel på et band jeg ikke visste om før jeg leste om det på Evig Lyttar, men som jeg i ettertid har løpt "småbrisen" bortover Øvregaten til med "Your Highness" som soundtrack på livet). Han gir også TRYNER på slipp istedefor terningkast, og bare det i seg selv er jo et skikkelig bra konsept. Sjekk den ut, og sug til deg det du kan av rebelske toner fra den norske undergrunnen - for det skal dere vite, at den er ganske fet!

Denne bloggen dere skal få se nå kommer til å få dere til å smile, masse!

Siri sin blogg har jeg også lest i noen år nå. Det er litt rart egentlig for Siri løper mye, og så skriver hun om det også. Jeg løper bare når jeg må. Men så skriver ikke Siri bare om å løpe heller, hun skriver om my annet også, faktisk er hun en av de få som kan skrive godt om alt. En gang gjorde hun det til og med gøy å vite hva hun har i veska si! Av og til ler jeg høyt når jeg er på bloggen hennes, koser meg ganske rått. Hun kan vere alvorlig også. Ellers skriver hun mye om løping, og Hallén sniker seg ofte med (det er sjæstn). Før var brødrene hennes en del med på bloggen hennes, de savner jeg litt egentlig, nå skriver hun mye mer om bøker enn om dem, men det går fint det også for hun skriver bra om gode bøker og bøker som ikke er så veldig gode. Hun griner av Titanic.

Siste bloggern ut er ingen ringere enn Kongen av Briskeby, han smiler man mye av også!


Kong Halvor. Hva skal man si om Kong Halvor? Han er kjempemorsom og katten hans er skikkelig kul. Men midt oppi dette veldig morsomme så viser fyren gang på gang at han har et hjerte vi alle burde lære litt av. Han setter pris på de rette tinga. Han fikser liksom det der med å gjøre veldig mye ut av seg men likevel være en jovial kar - og det er det ikke så mange som fikser, sånn helt egentlig.

 

Det er så klart flere blogger jeg leser, og som jeg liker veldig godt, kanskje tar jeg en ny runde som det her en annen gang? Hvem veit. Uansett, disse fire har jeg lest såpass lenge at jeg veit med sikkerhet at noe av det kommer til å falle i smak hos noen av dere: for de er helt ulike men veldig fine alle sammen.



Will You Have It Please

Hoppsan og heisann, jeg har ikke skrevet her inne de siste dagene, det er fordi jeg har jobba med denne sangen og videoen her. Håper dere liker den!

DEMO - Will You Have It Please from Ida Marie Midttun on Vimeo.



Søndagsvimeo

Det er søndag igjen folkens! Det betyr film, og idag skal jeg vise dere et portrett på Mark Mahoney gjort på.. vel, det er pompøst og jævlig. Brutalt ærlig og sårt likevel. Det er vel derfor jeg digger det.

"Mark Mahoney's LA Stories" by Ivan Olita - NOWNESS from NOWNESS on Vimeo.



PRAMFACE

Det er så rart, dette med å leve. Nå for eksempel, jeg har nettopp sett siste episode i sesong 1 av en serie som heter Pramface og grine meg igjennom de siste ti minuttene. Pramface er enda en britisk komedie jeg forguder, den er fantastisk. Det rare med å leve er ikke at jeg liker den altså, det rare er at jeg grein. Pramface er ikke grinemateriale. Altså:


men så er det engang slik at jeg griner ikke av film på samme måte som mange andre. Jeg griner jo mye av film, men jeg grein for eksempel aldri av Titanic, The Notebook, Forest Gump eller The Perks Of Being A Wallflower. Ikke av The Fault In Our Stars heller. Kald jævel tenker du nå. Men jeg griner jeg, altså.

Jeg grein av A Clockwork Orange, jeg griner av You Me And Everyone We Know (bare inni meg nå, jeg har sett den så mange ganger). Jeg grein som faen da Pennsatucky blei voldtatt av fengselsbetjenten i Orange Is The New Black og Smala Sussie er den mest rørende filmen jeg har sett. Og så grein jeg nå, av en komedie som treffer meg midt i den bløteste delen av hjertet mitt.

Pramface er så nydelig, dere må faktisk bare se den. Den er morsom og gøy og vakker og rar og opprørende og sinsykt bra. Her er en sneakpeak på tredjesesongen (det var den eneste jeg fant på youtube, prøvde finne klipp fra det som fikk meg til å grine nå men fant det ikke noe sted).

Hvordan går det med dere da? Dere har blitt mange som klikker dere inn her for tiden, jeg blir jo litt nyskjerrig på hvem og hvordan og hvorfor og slikt, men det er ikke så farlig med det uansett, jeg liker at dere kommer. Så hei! Hyggelig!

Nå skal jeg slenge litt pizzarester etter i går i microen og se litt mer Pramface. Denne lørdagen skal nytes til det fulle med å gjøre absolutt null nix og nada. Er det forresten noen av dere som også har roen på noe britisk film/serie? Kult om dere hvisker i øret mitt om dere veit om noe jeg bør sjekke ut når Pramface er ferdigsett.



Tornerose sov i hundre år

Ofte våkner jeg midt på natten. Som nå. Fisker frem mobilen fra ett eller annet sted mellom madrassa og sengegavlen (ja, jeg er dessverre en av dem som sovner med mobilen under puta). Tenk, jeg har sengegavl. Jeg er tjueto og har sengegavl, i en ganske så fin liten leilighet jeg bor i for meg selv i den koseligste bydelen i Bergen. Jeg er kanskje ikke så lost case after all.

Betaler husleia mi, spiser mat, grer håret, pusser tenna, ler, løper, er med venner, studerer, reiser kollektivt, griner, leser skjønnlitteratur, har sex, betaler regninger, klipper neglene, fester, ser på film, synger, diskuteter, hjelper andre, får hjelp, savner, tar sjangser, er klein, kjøper sko, demonstrerer, feiger ut, sover, våkner - og er våken.

Nå kan jeg kanskje sove igjen. Eksistensiell krise avverget - jeg er og det er ikke bare godt nok, det er faktisk veldig bra.

God natt, god morgen, jeg håper du har det fint.



Verken mer eller mindre

Kommer alltid for seint. Tar aldri telefonen. Svarer ikke på meldinger om jeg ikke skjønner helt hva som blir sakt, selv om det kanskje var jeg som starta samtalen. Tør ikke ta kontakt med folk selv om jeg gjerne vil. Jeg prøver, av og til, men jeg failer like stort hver gang (tror jeg, jeg veit egentlig ikke helt). Ender opp med å skrive rare ting. Det funker med Tønna og sånne folk for jeg kjenner dem så godt ikke sant (sånne folk er venner jeg finner på ting med - ja jeg har venner jeg ikke finner på ting med også, lurer på om de tenker at jeg er vennen deres...). Kan skrive sånn: Hei, jeg vil ha øl. Og så møtes vi og drikker oss fulle. Eller jeg kan skrive sånn: Hei. Livet suger litt nå.Og så møtes vi og drikker oss fulle.

Jeg har tenkt litt på hvordan i alle dager jeg klarte å få meg kjæreste en gang. Har konkludert med at han faktisk må ha vært på rævva forelska i meg, til tross for at det blei han som til slutt trakk inn igjen teinene og spiste middagen sin et helt annet sted (wow, dette var en imponerende dårlig og missvisende metafor, hah, kjempeartig, den bare kom liksom, sprutende ut gjennom fingertuppen). Jeg har nemlig aldri kjempet for en dritt når det kommer til mennesker. Det er helt sant, og det er fryktelig irriterende å tenke på. Jeg er ekspert på å la folk gå. Det er visst en bra ting sier folk, for da veit jeg jo med sikkerhet at de som blir værende er her fordi de vil og ikke bare fordi jeg er innpåsliten og krever min plass. Jeg er litt uenig. For jeg sitter jo her og seiler bort fra mennesker jeg gjerne skulle hatt kontakt med fordi jeg... er teit. Det kan jo være at de er like teite og egentlig synes jeg er litt snill?

Som menneske er jeg ganske sosial egentlig. Ikke sånn "se på meg her er jeg"-sosial, men jeg liker folk. Setter pris på det gode selskap og er alltid åpen for å møte nye mennesker og lære å kjenne dem, men det krever liksom at de andre tar i mot med åpne armer også, jeg kniver meg ikke frem til å bli sett av "blinde" mennesker, det blir for tåpelig. Om jeg ikke føler meg velkommen steiler jeg (bare inni meg) før jeg løper min vei med halen mellom beina. Jeg blir sinna av arrogante tryner. Slike som oppriktig mener de er for gode til å snakke med hvem som helst. Slike som bestemmer seg for at folk er rare. Jeg liker det ikke, det stinker liksom noe helt grasalt.

Jeg har aldri vært et flokkdyr. Mange ganger har folk trodd at "men du er jo med den gjengen der" men jeg er jo aldri det. Ser ikke på meg selv som en del av en gjeng. Jeg har venner i alle mulige gjenger ser dere. Stjeler en venn her og en venn der. Festene mine er alltid fine sånn (synes jeg da) for folka som kommer kjenner aldri alle som er der. Det siest at man ikke skal blande venner, at man må holde dem sepparert etter grupper, jeg er ikke helt enig der heller.

Jeg veit ikke helt hvorfor jeg skriver dette eller hvor jeg skal med det. Jeg tror det er fordi jeg er så tullete i hodet mitt i dag og har lyst til å prate med folk jeg ikke klarer å sende melding til uten å føle meg dust fordi alle er ikke som Tønna og sånne folk. Alle skjønner ikke hva jeg mener når jeg skriver "ÆÆÆÆÆRH" eller sender et bilde av Donald Trump med fiskemunn (eller andre ting som ikke gir mening).

Det betyr som regel bare at jeg vil ta en øl (eller drikke jägerbombs) og at jeg synes du er bra selskap. Verken mer eller mindre.   



JEG HAR EID VERDEN

Jeg sender sangen med lyrics til eksen min og skriver:
"I'm gonna end up like that girl in the song you know"

When she was 22 the future looked bright
But she's nearly 30 now and she's out every night
I see that look in her face she's got that look in her eye
She's thinking how did I get here and wondering why

Han svarer at jeg veit sjøl at det bare ville skjedd om jeg satsa på musikken og dreit i pedagogikken. "Hence why quoted by a musician" sier han.

*Samtale over*.

Jeg har eid verden. Jeg kødder ikke. Flere ganger. Men så bare smuldrer det opp foran øynene på en og...livet er hva det er.

Det skjedde første gangen da jeg var seksten, eller sytten, jeg husker ikke det der med alder. Ingen. Jeg mener i.n.g.e.n kjøpte EP'en jeg hadde jobba ræva av meg for å lage når vi prøvde selge den på skolen. Ep'en som tre venninner av meg hadde snudd verden på hodet for å få ferdig i tide, som hjalp meg med alt som måtte gjøres sånn utenom det musikalske, promotering og shit. Jeg var så høy på prosjektet når vi jobba med det. Hver dag i studio var en ny milepæl nådd. Jeg var så jævla stolt når vi var ferdige, jeg syntes faktisk at låtene mine var bra greier, og hun ene venninna mi hadde mekka et kjempefint cover, akuratt slik jeg ville ha det, akuratt slik som jeg var på en måte. Det føltes så bra, og jeg var så gira.

 

Foto: Ann-Kristin E. Sivertsen

Dagen før vi skulle prøve å selge noen av de omlag *jeg tørr ikke si hvor mange* EP-platene vi hadde fått produsert, med mitt navn på og allting, skjønte jeg at ingen kom til å kjøpe den. Vi hadde til og med hengt opp plakater. Herregud. Jeg kom aldri på skolen den dagen. Fikk det klassiske, metaforiske slaget i trynet. Sa jeg var syk. Kjempesyk. Det var krise liksom. Krise var det, i hodet mitt, men jeg var ikke syk.

De solgte ingen den dagen. Noen folk i klassen min kjøpte, men ingen andre, og det gjorde de sikkert mest for å være snill og litt ut av nyskjerrighet tenkte jeg. Stoltheten jeg hadde kjent på ble sakte om til helt noe annet og det føltes ikke noe godt. Det kom seg litt da ene låta mi ble spilt på radio og jeg fikk gode tilbakemeldinger fra familie og venner - folk fra koret jeg sang i og korpset jeg spilte i kjøpte den - og noen fremmede tok til og med kontakt og ville ha ep'en tilsendt. Likevel hadde slaget i trynet lagt igjen et ganske heftig blåmerke. Kanskje viser det litt ennå. Det har jeg aldri fortalt til noen.  

×

Mitt neste møte med asfalten skal komme noen år seinere. Jeg hadde nettopp fullført et år på folkehøgskole i Darbu som elev av Kyrre Andreassen, skrivelinje ikke sant. Jeg dreiv med det jeg kunne best - det jeg kan best - og jeg elska det. Kyrre var ikke typen til å skryte uhemma, men i årboka mi står det at han har troa på meg så lenge jeg gidder og ikke gir opp (for jeg er jo litt lat), og at han gleder seg til å bli invitert på slipp når jeg debuterer. Det var ikke her det smalt altså, dette var jo et høgdepunkt. Det snudde da jeg selvsikkert og kanskje til og med en smule arrogant sendte inn søknad til skrivekunstakademiet, hundre prosent sikker på at jeg skulle komme inn. Jeg fikk svaret mitt på avsluttingsfesten med klassen og åpna mailen der og da - for hvem var vel bedre å feire sammen med enn nettopp de folka der?

Jeg kom ikke inn. Helvete. Jeg hadde ingen plan B for det var jo bare det jeg skulle gjøre. Skrive. Jeg lata som det var helt greit, men Kyrre skjønte liksom bedre, og vi hadde det som må være den fineste samtalen jeg har hatt en av mine siste dager i Darbu. Hva som ble sakt får forbli mellom oss, men han er nok uten tvil grunnen til at jeg fremdeles prøver, og ikke gir opp romanprosjektet mitt. Noen tror på meg, helt uten å være nødt til det fordi det er det familie og venner gjør. Jeg trenger ofte å huske på det, minne meg selv på at visst faen kan jeg dette her, ja, jeg kan det, faktisk kan jeg det veldig godt, og bedre enn normalen. Men 60% av tiden har jeg selvtillit som et skeivøyd lite lam når det kommer til skrivinga mi. Kritisk til alt. Visker mer enn jeg skriver. Tenna sitter som støpt i asfalten.

Nå går jeg på skole for å bli barnehagelærer, spesialiserer meg på kunst, kultur og kreativitet. Det er givende, spennende, og jeg digger kids. Føler at jeg har gjort det helt riktige for meg. Kanskje er det ingen bedre måte å forstå verden på enn å leite etter svar i barns øyne. Verdensbildet mitt har endret seg, til det bedre - og jeg gleder meg til å bruke livet på å jobbe med barn selv om det aldri var planen.

Men...

She's got an alright job but it's not a career
Wherever she thinks about it, it brings her to tears



Søndagsvimeo

Det er tid for søndagsvimeo igjen. Denne gangen blir det noe helt annet enn sist, men minst like fint. Den taler for seg selv.

Barbershop from jmharper on Vimeo.



NOE DU BARE MÅ VITE

Jeg våkner alltid så fryktelig tidlig på morgenen og klarer ikke sovne igjen. Så sovner jeg utpå dagen flere ganger fordi jeg er så sliten. Men nå er jeg våken. Lys våken og jeg kjeder meg. Jeg ramla over en sånn liste med spørsmål som jeg eeelska å svare på før (hele verden må jo være sykt keen på å vite ting om meg liksom) så nå tenkte jeg å skrive meg inn i denne lista da. Så blir vi litt bedre kjent her inne, det er jo koselig!

 

1. Hva har du på deg?
Undikk. Det er sånne truser du bare får i Bergen. Jeg har ikke stått opp ennå.

2. Har du noen gang vært forelsket?
Hele tiden. Har jeg noen gang ikke vært forelska? Nei, jeg tror ikke det. Jeg mener det sånn helt på alvor for det skal ingenting til. Jeg var forelska i minst tre stamkunder da jeg jobba på seven. Samtidig. Jeg er håpløs. Kanskje misbruker jeg ordet forelska, det har jeg fått høre, men hallo - svette hender, hjertebank, kleine smil og kløning. Det skjer faktisk i hjernen min, den produserer og utløser dopamin i hytt og dynevær. Menn jeg derimot kjenner og involverer meg med sitter det ganske mye lengre inne med. Avstandsforelskelser er så enkelt, man trenger ikke forholde seg til vedkommende og man kan leve på drømmen om at han er perfekt uten at den får sjangsen til å bli ødelagt. Når man forelsker seg i noen man kjenner er det så fort gjort at det går galt. Jeg gjør det jo likevel da, og det er jo fint det, men det er helt noe annet.

3. Har du noen gang hatt et fryktelig brudd?
Alle brudd er vonde tenker jeg. Mer trenger vi ikke si om den saken.

4. Hvor høy er du?
Jeg er høy nok til at jeg har vært den høyeste på tinder-date et par ganger men likevel liten nok til at jeg kan gå med høye hæler uten å føle meg som en kjempe.

5. Hva var det siste du spiste?
Taco, i går kveld.

6. Hva var det siste du drakk?
Appelsinsaft. Det er undervurderte saker altså. Mmmm

7. Er det noen du savner?
Jeg savner Tønna, min beste venn som bor i London. Jeg veit ikke hvor lurt det er å reise noe sted for meg nå, men jeg fikk lønn i går og veien til en flybillett kjennes veldig kort. Her har dere et fint bilde av Tønna og meg på nyttårsaften et år. Jeg husker ikke hvilket år, men jeg husker at vi var hos noen jeg ikke kjente og at jeg stjal med meg chips da jeg gikk hjem.


8. Svart eller hvit?
Svart. Det er elegant, sensuelt, like reint som hvitt.

9. Favoritt tv-show?
Show som i show? Da må jeg si QI. Stephen Fry er verdens beste medisin mot....alt... og sammen med Alan Davies blir det bare en smørje av deilig deilig humor hver eneste gang. Her har dere en episode sammensatt av de mest geniale gjester på én gang. Jack Dee (oh how I adore that grumpy man), Jimmy Carr og Jo Brand på en gang. Det sier seg vel selv at det blir bra. Om du har planer i dag anbefaler jeg deg å heller se denne. Det er jo søndag og man har godt av å le litt.

Om dere skulle lure på en gøy serie jeg liker vil jeg anbefale nok en britisk greie, Fresh Meat, litt som Skins bare mer humor og mindre glorifisering av drugs.

10. Favoritt band?
Madrugada. Der finnes det liksom ingen tvil i verden.

11. Har du piercing?
Har visst en i øret mitt. Jeg fikk aldri til å løsne den for å bytte til ring slik som var planen, så har jeg glemt at jeg har den og går fortsatt rundt med den de pierca meg med for noen år siden.

12. Hva er din favorittsang?
Denne er vanskelig. Jeg sier alltid Terraplane av Madrugada på grunn av måten den åpnet dørene for det bandet for meg (en vakker historie i seg selv som jeg delte i forrige innlegg) men hvilken låt som blir mest spilt endres jo over tid, akuratt nå for tiden er jeg veldig glad i en låt av Franska Trion som heter Tillbaka i grått.

13. Hvor gammel er du?
Jeg er tjueto. Det er en grei alder.

14. Stjernetegn?
Vekten. Jeg googla dette: Personer som er født i vektens tegn er sammensatte. De kan ha store humørsvigninger. De snakker mye, men er gode til å lytte. De er meget flittige og arbeidsomme i perioder, og er late i andre perioder. Vektene er milde og rettferdige personer, men de misliker utålmodige personer. Det mest negative med dem er at de har lett for å overdrive sitt inntak av for eksempel alkohol, og noen kan oppfattes som kranglevorne.

Det stemmer.

15. Hva ser du etter i en livspartner?
Varme. Noen som kan være min safespace. 

16. Favoritt quote?
Det må være Kurt Vonnegut sin "Those who believe in telekinetics, raise my hand."

17. Favoritt skuespiller?
Lite originalt svar av meg men Tom Hanks.

18. Favorittfarge?
Jeg tror jeg er veldig glad i grønnfarger.

19. Høy eller lav musikk?
Musikken kommer alltid best frem med et visst volum, MEN - og dette er viktig - vær forsiktig med øra dine! Bruk ørepropper på konsert, og er du musiker så ikke vær en dust mot den viktigste sansen du har. Aldri gå rundt med musikk på fullt volum direkte i ørene flere timer dagen. Det er kjempeviktig å la ørene hvile og ta vare på dem. Tinnitus er ikke noe kult og kan ødelegge muligheten til å noen sinne kunne nyte musikk på samme måte igjen.

20. Hvor drar du når du er trist?
Jeg er en fuckings klisjé, men ut i havgapet. Om ikke alltid fysisk så mentalt.

21. Hvor lang tid bruker du i dusjen?
Det kommer jo helt ann på hva jeg skal, men jeg har aldri hatt problemer med å dusje i sparedusj eller det jeg kaller pengedusjer som slår seg av etter fire min, det går helt fint.

22. Hvor lang tid bruker du på å gjøre deg klar om morgenen?
Av og til bare ruller jeg direkte fra sengen og opp i busskuret, da tar det ikke så lang tid. Andre dager spiser jeg frokost, dusjer og sminker meg. Da bruker jeg lengre tid. Det varierer veldig.

Det er utrolig at hvolk kjenner meg igjen fra dag til dag slik som jeg holder på.

23. Hva gjør deg sint?
Facisme, mannssjåvinisme, blind hverdagsrasisme, mobbing, smatting og folk som sier "take a chillpill" eller "slutt å grin." 

24. Turn-on?
At man gir uten å forvente noe i retur. Kreativitet. Å vere snill og varm og imøtekommende.

25. Turn-off?
Det er ganske turn-off å være slem.

26. Hva er det siste som fikk deg til å gråte?
Frykt.

27. Når sa du at du var glad i noen sist?
Jeg hadde jo den der utblåsningen min på sosiale medier i går, men ordene "jeg er glad i deg" har ikke forlatt munnen min siden...jeg veit ikke. Nå blei jeg litt trist.

28. Hvilken bok var den siste du leste?
Populærmusikk fra Vittula. Det er tredje gangen jeg har lest den, fikk den av Tønna for noen år siden. I motsettining til tittelen er det en fantastisk bra bok. Anbefales! 

29. Hvilken bok leser du nå?
Haha, nå leser jeg i en antologi jeg har skrevet i selv. "I det minste er jeg biomasse", vi skreiv den i skriveklassen jeg gikk i. Jeg har blitt så nostalgisk av meg og med det fant jeg fram boka vi trodde vi aldri skulle bli ferdige med. Den bærer litt preg av nettopp det, hvertfall mine tekster.

30. Hvilken tv-serie så du sist?
Så Californication på nytt tvers igjennom da jeg lå fanga på sofan med kyssesyken.

31. Hvem snakket du med sist?
Søstra mi. Med mindre facebook-chat teller, da var det ei som heter Thea.

32. Favorittmat?
Jeg elsker raspeballer, eller komle som mange av dere sikkert sier.

 33. Hvilke destinasjoner ønsker du å dra til?
Akuratt nå vil jeg mest av alt til London, men om jeg skulle kunne reise et sted jeg ikke har vært ville det blitt Island eller Færøyene. Kanskje Tokyo.

34. Hvor var du sist på reise?
Det var vel til London det, og det blei litt av en reise. Mista flyet hjem igjen, det var hyggelig.


35. Har du et crush?
Som sakt, det har jeg alltid.

36. Når kysset du noen sist?
Teller det å øve på klinings på håndbaken?

37. Når ble du sist fornærmet?
Sikkert i går, jeg er litt hårsår, tar til meg ting som ikke engang angår meg og blir fornærmet på andre sine vegne. Flink til å late som jeg ikke blir det da.

38. Hva er favoritt godteriet ditt?
Lakris. Da jeg var lita pleide jeg sette meg sammen med de gamle herrene som samlest på "Sammen" (lokalbutikk) og snuse lakris. Helt sant. Han ene spurte alltid om jeg snusa. Ja sa jeg, og glisa med lakris trøkt utover hele nedre halvdel av fjeset.

39. Spiller du instrumenter?
Ja det gjør jeg. Har spilt kornett i brassband i mange herrens år for eksempel. Er litt lost bak en gitar men kan nok til at den hjelper meg i låtskrivingsprossesen.

40. Hva er favoritt smykket ditt?
Jeg har ikke ett. Eller jo. Kanskje det jeg aldri tørr gå med som jeg fikk av bestemor. Det er kjempefint.

41. Hvilken sport gjorde du sist?
Om jeg gjorde hva for noe?

42. Når var du med noen sist?
I går. Det var veldig hyggelig. Vi spiste taco og så sovna jeg på sofan.

43. Har du en frykt?
Et hvert menneske som sier de ikke har det juger.

 

Hohoho, nå tenker du nok "time well spent!" der du sitter ;)



Størst av alt er kjærleiken

Jeg er ofte dårlig på å si til folk at jeg er glad i dem, men av og til slås jeg av en slik overveldende bølge av kjærlighet og jeg bare må må må rope ut til alle sammen at hei, du betyr noe for meg! Jeg ble slått av en slik bølge i går. Min absolutte favoritt-artist slapp nytt album (Sivert Høyem, Lioness, jeg anbefaler på det varmeste å sjekke den ut) og jeg tenkte jeg skulle poppe innom facebooksida hans for å si at jeg likte albumet. Plutselig hadde jeg skrevet et helt lite essay om hvordan han treffer meg. Jeg trykka på send og fikk et ydmykt og varmt svar i retur. Det er ganske kult, jeg blei glad. Vil dere lese det jeg skreiv? Her er det vertfall: (og ja, jeg skriver egentlig nynorsk jeg da, det er mitt hovedmål og det har det alltid vært) Sånn. Nå kommer det. Mitt brev til Sivert.

 

Det første eg gjorde i dag var å finne fram headsettet mitt, logge på spotify, finne fram Lioness og legge meg på rygg på soveromsgolvet. På same måte som eg låg her med discman i 2006 då Exiles kom ut. Eg var berre tretten år då og hadde nettopp oppdaga Madrugada. Storesyster mi kunne tilbringe timar i musikk-kroken i stova vår med headsettet plugga i anlegget. Alltid med Madrugada på øyrene. Det måtte jo vere noko ekstraordinært tenkte eg, og vart hekta sjølv den gongen eg byrja å grine av "Terraplane" utan å vite kva det var eg høyrde på. «Kva høyrer du på?» spurte eg syster mi og ho svara «Verdas beste band».

Du har vore med meg sidan. Vi har gjort ganske mykje i lag eg og du. Det er rart å tenke på for hei, eg har jo aldri møtt deg. Eg har jo sett deg på konsertar. Mange gongar. Eg har gått på konsert saman med mamma. Eg har gått aleine. Eg har gått saman med ein kjempeteit gut som knuste hjarta mitt (og du hjalp meg å hele det, skal du vite). Eg har sett deg saman med mine beste vener og eg skal sjå deg snart igjen saman med storesyster mi. Etter å no ha høyrd igjennom Lioness (fleire gongar) gler eg meg meir enn eg har gjort nokon gong før. Altså wow! For ei plate!!

Eg skal få vinylen i posten i dag, men det er på adressa mi i byen, og eg er ikkje der no, eg er på ei øy langt ute på landet hos foreldra mine og her måtte eg plutseleg vere ei stund - livet tok ein omveg for meg - Lioness kunne ikkje vore tima betre - eg trong det no. Eg trong det så jævleg og du skuffa ikkje.

Det forundrar meg gong på gong korleis eg som tjueto år gamal jente føler at det næraste eg kjem mi eiga sanning er gjennom ein nesten dobbelt så gamal skalla mann. Ikkje sånn, altså, eg syns du er kjempefin og kul eg. You've got style i bøtter og spann liksom. Så misforstå meg rett, det er jo berre det at vi er på så forskjellige stader i livet, ikkje sant, det er jo litt spanande for ein overtenkar som meg som fort kjem inn på slike spørsmål.

Lioness går rett i margen på meg og det gjer godt. Du kjem liksom vandrande med eit varmt tjukt pledd og ein kopp kakao og så seier du «sett deg ned, eg skal prate om noko vondt» og så gjer du det, på ein så vakker måte at det vonde berre smeltar og..ja..det går fint liksom.

Eigentleg sku eg berre skrive takk for at du fins, og at eg diggar det nye albumet, kanskje med litt sånne hjarte emoji's, fyrverkeri, skålande ølmugger og applauderande hender bak...men så.. tok det litt av....

Tusen takk. Tusen tusen tusen takk for at du fins. Og eg diggar det nye albumet ditt ❤✨🍻👏



I natt fikk jeg nok et behov for å rope til verden at jeg elsker dere alle sammen. Så da gjorde jeg det. På instagram. Og facebook. Herregud så klein jeg er. Det så sånn her ut:


Som mange av dykk sikkert har skjønt (fordi eg plutseleg begynte å tagge folk i bilder sånn hundre år tilbake) har eg tilbrakt mykje tid i Memory Lane lately. Og eg blir litt overvelda, litt pissed på meg sjølv for at eg må stoppe opp og tenke for å innsjå kor heldig eg er. Eg som har fått møtt og lært å kjenne alle folka eg har hatt i livet mitt. Det er ein ganske big deal faktisk. Det er jo trass alt det heile livet handlar om - menneska vi omgås - og sjølv om tida går og mennesker ofte ender opp med å gli frå kvarandre sitt inntrykka alltid igjen. Følelsen av å vere rundt akuratt deg, det forsvinn ikkje.
Min favoritt klisjé er at det handlar ikkje om kor vi er, men kven vi er der med. Om det så er nokon som berre streifar forbi, nokon eg ser éin gong i året eller dei eg har rundt meg kvar einaste dag, sett eg stor pris på alle sammen, for menneska som har lagt igjen fine spor i livet mitt dei er faen så bra! Størst av alt er kjærleiken: det har de bevist
Eg kjenner at eg er veldig "all you need is love" og "love all needy people" for tida (den siste var ein sjukt morsom spøk), men serr. Kjærleik. Kjærleik for og til alle. Gi gi gi og du vil få plenty i retur. Det er heilt sant.

Nå gjenstår det bare én ting, og det er å lære meg å si det til folk når de er rundt meg, at jeg setter pris på dem, og ikke bare sniker meg til å spre kjærlighetens budskap på det store internettet fordi jeg ikke klarer å gjøre det på andre måter.

Så slik er det, dette livet.



Pappajente

I dag stod jeg opp samtidig med pappan min. Klokka halv fem stod vi på kjøkkenet og laga frokost. Brødskive med brelett og banan. Melk. Vi drikker ikke kaffe.

Det er en helt annen ro over livet her. Selv om det var kjipe grunner til at jeg så meg nødt til å flytte hjem til mor og far en liten tid igjen nå tar jeg det ikke så tungt. Jeg har vært alt for dårlig på å komme hjem i utgangspunktet uansett. Jeg har forelska meg sånn i det livet jeg har skapt i byen at tiden løper ifra meg. Jeg innser det ofte ikke før venner av meg som har foreldra sine i stavanger eller tromsø reiser oftere hjem enn det jeg gjør. Det tar ca 40 min med bil fra leilgheta mi i byen til huset på øya hvor jeg vokste opp.

Jeg har alltid vært ei pappajente. Jeg er like glad i mamma altså det er ikke det, men jeg og mamma er så veldig like. Vi leser de samme bøkene, liker de samme tinga på tv, liker mye av den samme musikken og er stort sett enige i verdens store spørsmål. Det er fint det, altså, men pappa derimot viser meg nye ting, ting jeg ikke nødvendigvis hadde oppfatta som sinsykt kult av meg selv. Fattern har tatt meg med til New Orleans for eksempel. Ikke fysisk, men gjennom musikken. Han legger av avisartikler han syns jeg må lese til neste gang jeg kommer hjem og han krangler med meg når vi er uenige. Pappan min har prøvd å lære meg å lage mat og han så ikke på det som et problem den gangen jeg mista ene skia mi på toppen av øyas høyeste fjell - istedefor å gå ned som alle andre mennesker hadde gjort bare bitta han meg fast i armen sin og så stod jeg ned på éi ski. Det føltes ganske livsfarlig men pappan min er ganske kul sånn, og sinsykt god på ski selv med ekstra last. Det var gøy. Kjenner rushet i magen bare jeg tenker på det.  

Jeg laga en sang til pappa for et år siden. Jeg synger på dialekt. Den kan dere jo tralle litt på om dere liker'n.



Runar

Runar. Jeg kommer aldri til å glemme Runar. Han hadde så snille øyne og verdens kleineste smil. Jeg forelska meg i Runar på to minutter. Han kasta popcorn på meg og dansa med meg og vi gikk tur, holdt hender og sånn. Når vi skulle gå hvert til vårt den kvelden bare gikk vi ifra hverandre og jeg angra så jeg løpte etter Runar og sa "hei, du glemte noe" og så kyssa jeg han.

Vi møttes aldri igjen, det ble med den ene kvelden den vinteren. Vi var venner på facebook lenge etterpå men sa aldri noe til hverandre. Jo, en gang. Han var full og sendte meg et smilefjes og noe greier. Jeg sletta han en gang jeg hadde en rydderunde i vennelista mi.

Runar er en veldig pen gutt. Mann, må jeg vel si nå. Jeg og Runar hadde masse til felles. Det er ikke ofte man har slike samtaler der man snakker på inn og utpust begge to og ender i en pøl av latter og tårer fordi herregud, oh my god liksom. "Runar sier ikke så mye", sa de andre. Det var jo bare tull. Han sa masse, så masse på de timene vi hadde sammen at jeg fremdeles så mange år seinere tar meg selv i å lure på hva som skjedde med Runar. Hvor er du nå Runar? Hvor mange hjerter har du knust?



Faen for en dritt jeg er


Av og til, noen ganger før da jeg var yngre, posta jeg ting på sosiale media kun fordi jeg ville at én person skulle se det. Jeg turte aldri ta kontakt, men jeg ville så gjerne at han skulle se det jeg tenkte eller like bilder av meg. Det er vel en grunn til at jeg var singel helt til jeg blei tjue. Jeg var virkelig helt håpløs. Til og med når gutter likte meg, til og med når jeg praktisk talt hadde dem, presterte jeg med min stillhet og mitt fravær å ødelegge en hver sjangse jeg hadde for at noen skulle føle seg trygg på meg. Jeg var så intens når det starta, så sinsykt i det i nuet, men klarte aldri å vise at jeg brydde meg - for når vi gikk hvert til vårt blei jeg usikker og turte ikke mase. Det endte alltid i at de fant noen andre som sikkert brydde seg mer, og så ble jeg skikkelig lei meg. Knust. Jeg møtte liksom bare drittsekker jeg som for med noen andre. Innså litt for seint at det kanskje var fordi jeg faktisk ikke viste noen form for interesse sånn helt egentlig, jeg turte ikke. Sikkert redd for å bli såra eller noe.

Jeg er litt redd for at jeg fremdeles er slik.

Faen. Jeg sa jeg ikke skulle skrive dagbok. Dette er siste gangen. Lover?

Jeg holder jo aldri det jeg lover.

Virkelig.

Aldri.

Faen for en dritt jeg er.



Synk ikke nå

Tenk om jeg er forelska i deg

Jeg mener

sånn skikkelig alvorlig griseforelska

mayday mayday - jeg synker

mayday mayday - jeg synker

 

Du skjønner

jeg veit nøyaktig hvordan ryggen din svaier og jeg husker så godt akuratt hvordan du lukter,
hvordan huden din smaker

det er noe ved deg som fascinerer meg og det kjennest så trygt å være rundt deg det er rart,
jeg pleier alltid frykte dem jeg ser opp til

 

Det er ikke det, du ser

hjertet mitt stopper ikke hopper ikke kobler ikke fra når jeg ser deg
det kribler ikke i magen når du er der
jeg har aldri tenkt at sweet baby jesus he's the one

det er mer når du går og jeg ikke har sett deg på en stund

det både hopper og kribler og raser sammen

mayday mayday - jeg synker

DU MÅ FAEN IKKE SYNKE

SYNK IKKE NÅ

FAEN FAEN FAEN MAYDAY MAYDAY MAYDAY

SHIT!

Det skal ikke bety noe, det er jo greia

det skal ikke

ikke

aldri.

 



Magien i de små tinga

Dette er det deilige med å vokse opp: du sitter der som fjortenåring og drømmer deg bort, tenker på alle tingene du skal gjøre når du blir eldre og blir litt lei deg når du skjønner at det sansynligvis aldri kommer til å skje. Så blir du sytten, atten, myndig - og du streber fremdeles etter alle disse tinga, disse opplevelsene helst der ute i verden, og du glemmer å se at det livet du lever, akuratt slik du gjør det her og nå skal bli sett tilbake på med stor stor glory.

Minnene mine ser ikke like ut som drømmene mine gjorde. Det gjør ingen ting.


Man skal ikke se tilbake siest det - man må se fremover. Fuck det. Det er klart man skal se bakover. Man må se bakover for å evne å se fremover. Og man må lære seg å se gleden i de tingene som man kanskje ikke skjønte der og da at skulle sitte fast som en varm klump av kjærlighet inni en i lang lang tid fremover. Det er ved å se bakover at man lærer å sette pris på nuet.

Tenk bare på ditt første kyss, eller første gangen du kledde av deg for noen. Var det ikke alt annet enn hvordan du tenkte det skulle bli? Var det ikke rart? Jo, det var jo det, klart det var. Det sitter likevel igjen som et sterkt minne i de aller fleste. Et godt minne man ikke ville vært foruten. For selv om dette mennesket du opplevde dette sammen med kanskje såra deg i ettertid, eller du såra det, har det ingenting å si med tiden. Smerten går over og det som var fint har fortsatt skjedd, det forblir gode minner. Det er livet ditt. Det er deg. Alt du har gjort er deg. Sett pris på det. Bruk det. Bil rik på det.




(Ingen av bildene i dette innlegget er mine, men jeg syns de illustrerer ganske bra magien i nettopp de små tinga vi ofte ikke tenker over der og da at er så utrolig store. Alle er linka til tumblr-sidene jeg fant de på).

Å følge drømmer og prøve å få til det man brenner for og ønsker å gjøre er kjempebra, og det er viktig at man ikke bare gir opp og ikke gidder fordi "det går ikke uansett". Men det er like viktig at vi husker på den fantastiske klisjéen at livet blir til mens man går. Det er reisen som er lærdomen, ikke destinasjonen. Ikke bekymre deg for at du ikke skal få til å bli noe for du er. Her og nå. Og en dag kommer du til å se tilbake på ting du allerede har gjort og smile.

Det er helt sant. 



Strobe lights & blown speakers

Det er noe som har endra seg, inni meg, jeg føler ikke lengre at jeg har kontroll.

That there, that's not me
I go where I please
I walk through walls
I float down the Liffey

Det var en sommer for noen år siden at jeg fikk panikkanfall på en konsert. Jeg var full den gangen og det var i en svulmende, levende folkemengde. Jeg ble presset fra alle sider, folk ropte og skrek og kastet ting - plutselig var jeg ikke inni min egen kropp lengre. Jeg hørte noen skrike og skjønte ikke at det var meg selv før jeg en halvtime seinere satt på plenen i utkanten av festivalområdet sammen med vennene mine og lurte på hvorfor jeg blei så redd plutselig. Ca et år seinere kjente jeg på det samme ubehaget før en annen konsert. Masse folk, altfor varmt, dehydrert, redd. Jeg skjønte hva som kunne komme og fikk meg ut for å puste. Det var bare det som skulle til for at det skulle gå bra. Luft og space. Jeg nådde tilbake før konserten hadde starta og alt gikk helt fint. Det plager meg ikke, det fins ingen angst i det bildet. Det var isolerte, pressede hendelser og de kan forklares på en måte som gir mening. Jeg har vært på mange konserter siden og det har gått helt fint.

Nå har det skjedd igjen, men denne gangen er det annerledes. Det svartna helt for meg. Lenge. Jeg var aleine ute i kjent frisk luft og jeg var ikke redd, ikke i det heletatt - ikke før jeg mista synet. Helt uten forvarsel ble det svart.

I'm not here
This isn't happening
I'm not here, I'm not here

Jeg skulle bare på butikken. Jeg var sulten. Hadde ikke vært på butikken på en stund for jeg sov hele tiden. Kyssesyken gjør det der med folk. Man blir slapp i måneder etterpå. Jeg tar korteste veien gjennom parken. I det jeg begynner på oppåverbakken kjenner jeg at jeg begynner å bli litt svimmel. Så blir det helt svart. Jeg står ennå oppreist, kan kjenne beina under meg, føler hele kroppen, hodet tenker klårt, men jeg ser ikke. Jeg får vanskelig for å puste. Jeg blir redd. Jeg tror jeg gråter. En manns stemme spør om det går bra. Jeg sier at jeg ikke kan se noe. Jeg ser ingen ting. Ambulansen blir ringt.

In a little while
I'll be gone
The moment's already passed
Yeah, it's gone

De sier på telefonen til 113 at jeg fallt men jeg kan ikke huske noe av det. Har du tatt noe spør de. Nå er de to, det har komt en jente. Konturer i mørkt grått og lysglimt har begynt å vise seg igjen. Jeg har ikke tatt noe som helst sier jeg. De tar meg med inn i en gang et sted så jeg ikke skal fryse. Noen ber meg lukke øynene igjen. Tørker ansiktet mitt med papir. Jeg tror jeg gråter.

Ambulansen kommer fort. Pulsen min er skyhøy. Kroppen rister. Jeg er livredd og jeg veit ikke hva som skjer. Nå dør jeg, tenker jeg.

I'm not here
This isn't happening
I'm not here, I'm not here

Jeg blir sendt rett på akutten på sykehuset. Har aldri kjørt ambulanse med sirene før. De tester meg for alt som er å teste. Bare for å utelukke sier de, men hva faen hjelper det når jeg skjønner at jeg har havna her med symptomer for hjerneslag og blodpropp? Jeg får blodfortynnende og skjønner ikke hvorfor. Pappa og mamma kommer. Jeg har aldri før knepet så hardt tak i pappa sin hånd. Jeg kan ikke se ham klart, bare en kontur av det jeg veit er pappan min. Fargene kommer gradvis tilbake. Jeg ser at mamma har på seg en blå topp. Det hjelper. Hele tiden hører jeg at de er her og jeg ser mer og mer av farger. En time seinere er synet mitt noelunde klart igjen, og jeg klarer nesten å fokusere blikket mot legen når hun prater til meg.

Strobe lights and blown speakers
Fireworks and hurricanes

De finner ingen ting på røntken av hodet mitt, ikke på mr-scan heller. Alt av blodprøver og urinprøver ser fint ut. Jeg var ikke ute på noe drugs. Det var aldri noe slag eller en blodpropp eller en betendelse som gjorde meg midlertidig blind. "Det ser rett og slett ut til at du har hatt et panikkanfall, at det hele er relatert til stress, hvordan går det egentlig med deg?"

Faen tenker jeg. Nå har det klikka for meg.

I'm not here
This isn't happening

Det gir ingen mening, jeg forstår det ikke. Det er godt å vite at det ikke var noe farlig, for det kunne det fort ha vært, men en liten del av meg kan ikke for at jeg tenker jeg skulle ønske det var drugs, noe som kan unngås og forhindres. Det hadde gitt mening. Nå sitter jeg her redd for at det skal kunne skje igjen, og lurer på hva faen som utløste det hele. Panikken kom jo etter synet forsvant, ikke før? Jeg har ikke følt meg stressa heller. Det kom som lyn fra klar himmel.

Eier jeg ingen selvinnsikt? Er jeg blind for min egen psyke? Benekter jeg noe? Det er mange år siden jeg engsta meg og det var av sorg. Den gang var jeg så innmari bevisst det også, jeg veit jo hvordan det er. Dette er ikke slik. Jeg burde nok ikke overtenke dette. Mange mennesker blir utbrente, møter veggen uten å ha merket selv at de har stressa. Herregud det er jo stressa jentunger over alt på tv, blogger og i aviser. Jeg er ikke et unikum av et tilfelle som det her heller, legene sier at det skjer, men jeg føler meg ikke som en av dem. Det er for jævlig at jeg tenker slik. "En av dem."

Jeg kommer til å klare meg helt fint. Jeg føler meg jo frisk - jeg er frisk. Det er ikke noe galt med meg.

 I'm not here, I'm not here....

Er det noe galt med meg?

 


Tenk at jeg gjør dette... Jeg hadde egentlig bestemt meg for at jeg aldri noen sinne skulle fortelle om dette til noen andre enn mine nærmeste. For å være helt ærlig har jeg syntes at det er litt pinlig. Om jeg ikke ble sett på som litt kokko fra før fordi jeg skriver mellodramatiske emosjonelle prosatekster (som dog ikke alltd har hele sin rot i virkeligheten) kommer jeg hvertfall til å bli det nå som jeg åpner hele meg og skriver akuratt hva jeg har opplevd.

Jeg føler meg ikke syk, mentaliteten min har aldri hemma meg i å leve. Nå er det nesten en uke siden jeg ble innlagt på sykehus med midlertidig synstap og en kropp i høyspenn - og det viste seg å sansynigvis være grunnet et panikkanfall. Hva som førte til panikkanfallet veit vi ennå ingenting om. Det kjennes som en uprovosert lockdown, kroppen ville bare ikke samarbeide mer.

Det er klart en sånn hendelse sitter igjen som et støkk, og jeg beklager om jeg fremstår dramatisk og selvmedlidende - jeg veit at mange finner det unødvendig og direkte idiotisk å skrive om ting som dette, hvartfall på en slik måte som jeg gjorde nå - men å skrive er også min form for terapi og ha-ha-ha, funny story; jeg trenger terapi. Jeg merker at jeg må skrive om det som skjedde, tankene jeg sitter igjen med. Få det ut av systemet på en oversiktelig måte,  bearbeide det på "papir". Formilde det. Det har jeg gjort, og jeg håper jeg kan dele det uten å få dømmende blikk.

For meg funker det å dele ting, til tider er det en ren forbannelse å være slik, andre ganger kjennes det helt nødvendig - som nå. Nok en ting jeg ikke kan forklare og som egentlig ikke gir mening. Jeg har kanskje gått over en grense. Kanskje dette gjør meg til en del av dette sirkuset som blir så heftig diskutert om dagen, og som jeg helt ærlig ikke synes så mye godt om selv. Jeg har det der med å time ting dårlig.. heh... 

Det viktigste er uansett at det går bra med meg nå! Hvem som helst hadde nok latt seg skremme av en slik opplevelse så jeg skal ikke si at jeg ikke er skremt og tenker mye på det, for det gjør jeg - men jeg går ikke rundt og har angst. Panikken har ikke grep om meg på den måten. Det skal den heller ikke få.

Jeg skal fikse dette. Uansett hvor forvirra jeg føler meg akuratt nå skal jeg fikse det, det er jeg sikker på. Jeg har en veldig god fastlege som gjør det hele mye lettere for meg og jeg føler jeg får den hjelpen jeg trenger til å bli klokere på hvordan jeg fungerer. Det går bra. Jeg fikser dette.



Min første kjærlighet

Han satt bare der og las i boka si, røyka. Konsentrasjonen var urokkelig og jeg fallt for det.




Søndagsvimeo

Er det en uttrykksform jeg angrer på at jeg ikke har brukt mer er det film. Heldigvis finnes det andre mennesker som er veldig gode på det. En av dem var jeg så heldig å tilfeldigvis dulte borti for noen somre siden, han heter Alex og er veldig snill. (Han laga den der "Looking for Adam" for å finne kjæreste til mamman sin, den har dere sikkert sett, den er kjempefin) Sist uke skulle jeg tilfeldigvis dulte borti noe bra igjen - denne gangen en video - og det er Alex som har filma. Den er bare nydelig.

2012. Honest Day from Mavericka on Vimeo.

Jeg tenker at søndag skal bli filmdag på denne bloggen her. Hver søndag skal jeg vise dere en fin film fra Vimeo som har gjort inntrykk på meg. Er ikke det en god idé? Det synes jeg. Snurr film og kos dere, den får hvertfall meg til å smile.



Narsissisme; en selvbiografi

Overskriften er navnet på et prosjekt jeg skal begynne på. Bildet er en bitteliten del av det. Jeg gleder meg til å komme ordentlig i gang med det.

Image and video hosting by TinyPic

Verden har bevegd seg i en hastighet jeg ikke har klart å holde følge med. De siste dagene har vært som et eneste stort ekko, et hull, eller kanskje dette er en ny start? Beklager at jeg skriver i gåter, men nå ville jeg bare stikke innom, si at jeg er her ennå.

Jeg er ikke helt i form til å skrive så mye om dagen, derfor tenkte jeg at kanskje dere vil skrive litt for meg? Kan dere ikke det? Jeg vil så gjerne vite hvem dere er, dere som leser her inne. Fortell meg om deg selv! Jeg vil vite hva du tenker på, hvorfor du er forelsket i den du er forelsket i og hvorfor du alltid ender opp der du ender opp. Fortell meg om det som driver deg og om du tør si hva som stopper deg. Jeg vil vite det du vil fortelle, så vil jeg skrive om deg en dag. Liker du kaffe? Liker du te? Hva får deg til å le?

Ballen er din. Scena er klar. Hvem er du?



Å være aleine er ikke synonymt med å være ensom

Folk er så redde for å gjøre ting aleine. Jeg skjønner det ikke. Jeg gjør ofte ting aleine fordi jeg vil. Jeg går på konserter aleine, kino aleine, har dratt på festival aleine, tar meg gjerne en øl aleine, liker best å gå på fjellet aleine. Veit jeg om noen spennende arrangementer ingen vil være med på er det aldri noe problem, for jeg kan jo gå likevel. Jeg liker det sånn. Det var en periode jeg sleit litt med det, det å være bare meg i mitt eget. Jeg glemte liksom litt ut hva det var. Etter at kroppen min basically hadde smelta sammen i en annen kropp og vi gjorde alt sammen over en periode blei det litt vanskelig når halve meg ble "borte" en dag. Det blei jo bare slik automatisk og så måtte jeg plutselig jobbe for å finne igjen meg selv. Så jeg skjønner det jo egentlig litt, hvordan det er å bli avhengig av å ha noen med seg, men det er vel kanskje også nettopp derfor jeg igjen setter så stor pris på å kunne gjøre ting aleine.

Jeg liker folka jeg har i livet mitt. Veldig godt faktisk. Og vi gjør ting sammen ofte. Det er ikke der det ligger. Det ligger vel mer i den friheten jeg har når jeg går ut døren med en viss plan (f.eks. i kveld vil jeg ha øl, eller, nå vil jeg på kino) men helt uten å måtte forholde meg til noen andre sine ønsker for hva som skal skje. Det liker jeg. 

Jeg husker ennå godt første gangen jeg gikk på byn helt aleine. Ikke sånn ta en pils på en pub for det er liksom det jeg pleier å gjøre, men sånn med høyhæla sko, leppestift og skjørt på. Vodka i blodet. Det er jo ikke noe man oppfordres til å gjøre som ung jente men jeg overlevde. Ikke ble jeg aleine særlig lenge heller. Kom i snakk med en jente fra Chile som ville låne lighter da jeg stod uttafor klubben og røyka. Tamara. Hun var et par år eldre enn meg og hadde brukt de siste åra på å reise rundt i Europa i en sliten gammel van og selge smykker. Ikke akuratt noe man blir rik av sa hun, men det gav nok penger til bensin og øl. Vi bestemte oss for at vi måtte skåle for det seinere, og hun fortalte om hvordan hun hadde enda opp her. Hun bodde en periode i Aviero i Portugal, der forelsket hun seg i en bergenser med blonde krøller. Han var på ferie i havnebyen, tok henne visst med storm i en liten robåt uttpå ei elv og så blei det bare slik. Vi dansa mye den kvelden og så skulle vi på nachspiell i Hamburgergaten. Jeg blei så sulten av tanken at jeg sovna på Mc Donalds istede. Da jeg våkna var den blonde bergenseren der og de fulgte meg hele veien hjem. Fine folk. Har aldri sett dem igjen. 

Egentlig går jeg ikke så mye ut på den måten. Jeg får små anfall innimellom og glemmer at jeg tok skrekken for klubbing for mange år siden på Tidi. Jeg var for ung til å være der og lot en stakkars nydelig jente spante tequila på meg en hel kveld og stryke meg på låra, bare for å få bort idioten som jokka på meg hver gang jeg nærma meg dansegulvet. Det funka jo ikke i det heletatt. Jeg løp derfra den kvelden og sa til venninna mi at jeg sansynligvis var verken streit eller skeiv, jeg fiksa ikke mennesker og seksualitet på generel basis. Det der har heldigvis ordna seg litt med tiden.

Man burde ikke frykte å gjøre ting aleine. Å være aleine er ikke synonymt med å være ensom. Faktisk ser jeg heller på det å gjøre ting aleine som både spennende og givende. Går du på kino aleine slipper du for eksempel at noen maser på deg, eller at de ødelegger hele opplevelsen ved å ikke like filmen og bare snakke stygt om den etterpå. På den andre siden kan du bare reise deg og gå om filmen suger. Konserter går mye på det samme. 

Noen ting er det såklart litt teit å gjøre aleine. Som å spille bordtennis. Det blir kanskje litt kjedelig når ballen aldri kommer i retur.



Last smoke before the snowstorm



Jeg har ikke vært der for deg. Du hadde rett. Jeg sviktet deg til slutt. Men kom ikke her og si du ikke visste - jeg er jenta som ikke går i begravelser - jeg sier ikke farvell, det veit du.

Du hører ikke lengre på meg når jeg sier at jeg er glad i deg.
Du ser meg ikke når jeg ber om tilgivelse.
Du er ikke der når jeg strekker meg mot deg og jeg skjønner det nå,

jeg kan se det helt klart at du måtte dra, for jeg er giftig.

Aldri kommer jeg vel til å møte noen som deg igjen, som danser som en dronning, som ler som et barn, som har det så vondt, som kjemper så hardt.
Du sa en gang at jeg tar feil, at en dag kommer det til å bli lettere, dessuten kan det jo hende jeg forelsker meg igjen en gang og da, da vil dét bli det vakreste mennesket jeg noen sinne har sett

jeg skjønner det nå
at du løy.

Om natten ligger jeg våken og venter på at det skal banke på vinduet mitt, at jeg skal slenge på meg tøffler og ei ullkåpe og ute i gata står du, helt stille og sier "Se! Se så fint det er her, se på lyset".

Kjærligheten er borte sier du. Det er ikke mer igjen. Og jeg graver og graver og graver, pusher deg lengre og lengre og lengre for å få deg til å føle noe.
Sakte men sikkert dreper jeg oss.

Jeg skjønner det nå, hva jeg har gjort, jeg er lei for det.



De villeste vakreste ting

Beklager på det sterkeste, men jeg vil også snakke litt om puppen til Sophie Elise. Jeg vil snakke om mine pupper og dine pupper og hodene på toppene av kroppene. En tidligere kollega av meg kommenterte det så fint på facebook; at hun aldri hadde vist frem puppen om det var ekte nusser under t-skjorten. Det tror jeg så vel på. Bloggverden er underlagt skjønnhetstyraniet til de grader. Snu og vend på det hvordan du vil, uansett hvilken nisje du beveger deg i, stor eller liten, er fokuset på at det skal være minst to av følgende: sexy, pent, elegant, reint, deilig, plettfritt. Selv det ekte, grumsete og grå skal visest med en slik overbevisning eller humor at det sklir bort fra virkeligheten igjen like fort som den ble introdusert for oss.
Virkeligheten er fuckings banal, jeg veit vi har behov for å berike den og takk gud for at vi gjør det, men hvorfor er det ingen som vil innrømme det? Jeg er ikke uskyldig selv heller. Det være seg i en rosablogg eller en artsy hipsterblogg - det viktigste er at det man viser skal være spisbart, og vi trøkker det i oss. Noen blir til og med psyke av det. Men tilbake til puppen (for det var bare én pupp) og alle de andre puppene.   

Som ungdomskole-elev var jeg overbevist om at jeg aldri noen sinne kunne ta av meg bh-en forran en gutt om jeg skulle bli likt. Ikke med mindre puppene vokste. Jeg løfter på t-skjorta nå og puppene er vel ca så store som dem var første skoledag i åttendeklasse. Jeg trenger egentlig ikke bruke penger på bh'er engang. Likevel gjør jeg det. Jeg har kjøpt slike svære greier med like mye fyll i som jeg har pupp. Fortsatt i en irriterende overbevisning om at ingen menn i verden vil ha ei flatpuppa ei.

Det er her jeg stiller meg kritisk til puppeflashen. For jeg veit, med det hodet jeg har, at det finnes folk som tenker "FUCK, HELVETE, ER DET DET DER SOM ER EN DEILIG PUPP?? Jeg kan likegreit bare gå og dø".

De folka går gjerne i åttendeklasse (eller tiende eller på vgs, kanskje er de voksne også). De folka er gjerne nyskjerrige og sykt nervøse, og de folka ser gjerne opp til hodet på toppen av kroppen som bærer den plettfrie puppen. Og hodet er bra, herregud så bra det er, og begrunnelsen for puppeflashen vil jeg gjerne stille meg bak, jeg bare klarer det ikke helt. Det vil være å knuse nesa på meg selv i det jeg første skoledag i åttende setter meg pissnervøs på tribunen i aulaen med altformye eyeliner på. Det vil være å stikke nåler i øynene på meg selv i det jeg kjøper min første push-up og håper at noen skal synes jeg ser bra ut nå. Det vil være å si: det er helt greit at den normale jenta vi skal kunne relatere oss til og kanskje søke tilhørighet hos ser ut slik som pornostjernene alle alltid har sakt at ikke er ekte uansett. For Sophie er jo ekte. Hun er helt ekte. Hun har til og med problemer og kjærlighetsorg og kviser slik som alle andre. Og hun har en plettfri kropp.

Misforstå meg rett, jeg sier ikke at puppen til Sophie Elise er roten til alt vondt. Jeg vil ikke pushe skyld på enkeltindivider, og jeg vil ikke be folk kle på seg heller - nakenhet er jo bare flott og naturlig - men det oppstår en forvirring når helt ekte, vanlige mennesker ikke egentlig er det lengre, men likevel blir fremstilt som det i en stor skala. Kanskje ikke for alle, men for veldig veldig mange.

Jeg skjønner at det ble et kick, og at det var en morsom og kul måte å fremme poenget sitt på, men jeg skulle virkelig ønske hun kunne sakt det - gjerne med niplene stikkende synlig gjennom t-skjorta - uten å flashe. Det blir så motsigende at et menneske som lever på å ha vist frem kroppen sin skal gå til kamp mot sexismen, nettopp ved å vise mer hud. Som feminist burde jeg sikkert skamme meg for å tenke i disse baner. Pupp er pupp liksom og jenta skulle poengtere noe viktig. Nei.. jeg klarer ikke kjøpe den. For jeg synes faktisk at det er viktigere å forebygge og jobbe for at unge jenter ikke skal vokse opp med et urealistisk syn på hvordan en kvinnekropp ser ut, enn at kjendisdamene skal få slippe fokuset på hvor lettkledde dem er. Jeg veit at det henger sammen, jeg gjør det, og nettopp derfor skulle jeg ønske at puppen aldri ble vist. Media har et ansvar. Sophie Elise ble nylig kåret til medias mektigste kvinne. Hun har et ansvar. Å skrive det fra seg og nekte for at promoteringen hun gjør av egen kropp er skadelig for mange unge jenter blir ikke annet enn trist. Jeg digger veldig mye den jenta gjør, men når det kommer til kroppsfokuset er veien ennå enormt lang å gå. 

"Du har jo misforstått alt hun prøvde å si" Jeg kan nesten høre protestene før jeg er ferdig å skrive. Men dette er bare et parentes i noe som virker som en endeløs problemstilling, og jeg er ikke ferdig å skrive, for jeg vil gjerne avslutte med å fortelle dere noe mer. Spesielt til dere som er litt redde fordi puppene deres ikke ser ut som Sophie Elise sin pupp.

Ingen gutt har noen gang sakt til meg at det er noe galt med kroppen min. Ingen jenter heller. Puppene mine har vært med på nakenbading og soling og sex og kroppsmaling, helt uten å få høre at de er for små. Tankene som kunne plage meg av og til som fjortis forsvant med årene og forsikringen foreldra mine hadde gidd meg gjennom oppveksten om at jeg faktisk er god nok veide veldig mye tyngre enn rosabloggerne som til tider gav meg dårlig selvtillit. Det er klart man føler seg usikker i tide og utide, det er helt normalt, men det går faktisk bra. Uansett hvordan du ser ut kan du danse. Du kan le. Du kan forelske deg og bli forelsket i. Du kan gjøre de vakreste villeste ting.
Det kan Sophie Elise også, men det er ikke pågrunn av puppene. 



Just another story about love



Grøtfilosofi

En god venn av meg sender meg to linker. "Jeg ser hva du driver med" skriver han
og lar være å svare når jeg spør hva faen det er jeg driver med.

Vi satt en gang i en gammel, halvt oppsmuldret skinnsofa og så "Tillsammans" sammen. Øyeblikket har jaget meg siden. Han begynte å gråte og hva sier man liksom da, når det sitter en svær mye mer voksen mann enn deg selv ved siden av deg og gråter i skjegget? Det er en jævla fin film, dere burde se den. Det var sikkert meningen at jeg skulle finne ut av ting ved å se dette klippet nå, men helt egentlig gjør det meg bare litt sint. Jeg liker ikke grøt engang.



Heimefrå


Det må skrives. På en eller annen måte må det skrives men jeg får det ikke til. Jeg skriver stikkord på post-it lapper og fyller stueveggen med idéer. Jeg røyker på trappa, en to tre sigaretter på rappen. Hue surrer så til de grader. Det snør ute og jeg er kald inne og en dag, en vakker dag skal jeg skrive det så bra at du gråter når du leser det. 



Døden

Han spør hvordan det er og jeg svarer at det glir utover, med tiden. Man glemmer. Stemmen og ansiktet og artikulasjonen. Men det er fortsatt tungt når man tenker på det. Kanskje enda værre for man vil så gjerne huske man vil så gjerne ha det nærme helt inntill slik at det aldri forsvinner det som var godt. For det er som regel bare det gode som blir igjen. Heldigvis. Man kommer på det igjen når man ser bilder. Eller film. Stemmen og ansiktet og artikulasjonen.

Han sier han ikke kjenner noen som har dødd. Ikke noen han var glad i uansett. Han var i en begravelse en gang. Til en onkel han aldri hadde møtt. Han spiste snitter etterpå og stirra på skoene sine for å unngå å møte blikket til tanta som han heller aldri hadde møtt før. Jeg sier at da vi mista onkel gjorde det så vondt, mest fordi mamma mista broren sin, bestemor en sønn, søskenbarna mine sin far; at jeg ikke fikk puste og måtte skyte på ting med softgun for å fikse det der med å holde hodet over vann. Første gangen en på min egen alder døde, helt frivillig, hadde jeg ingen softgun å skyte med. Jeg gikk aldri i begravelsen. Resten prater vi ikke om.   

Da morfar døde spilte jeg sims. Det var mitt første ordentlige møte med døden. Jeg løp opp når jeg så at mamma og pappa løp og der lå han med hodet i middagstallerknen og bestemor sa jeg måtte gå ut. Jeg satte meg i et tre oppi skauen. Jeg var ni. Eller var jeg sju? Jeg veit ikke. Han blei henta av luftambulansen og holdt i live noen dager ved hjelp av tuber og rør. Jeg elska bestefaren min. Han så hele verden mens den ennå var stor. Det gjorde onkeln min også. Jeg skulle dratt på sjøen jeg også , istedefor å skrive dikt. Jeg kjenner ofte at bølgene kaller på meg, men jeg har et ambivalent forhold til havet og jeg tror jeg hadde blitt gal der ute.

Døden får meg alltid til å tenke at jeg har gjort så lite

men Dover, Stockholm, Edinburg, Berlin.
Paris, Larnaca, Krakow, London.
Scarborough, Parilimni, Oslo.

Bergen.

Det er da puls det. Er det ikke? Jo. Jeg kjenner det. Fingrene mot halsen. Jeg har puls. 



Honeybear

Sving meg rundt. Rundt rundt rundt i ring.
Kanskje en dag, når du gråter, kommer jeg til å tenke disse tankene igjen
som
jeg vil at det skal lindre din smerte å se meg. Bare se på meg.

Drikke kaffe, kanskje te, det er ikke det som er viktig det er morgen, kanskje ettermiddag eller tidlig kveld, vi har nettopp stått opp og øynene er trøtte men glade og vi står nakne og røyker ved kjøkkenvifta. Snakker om alle de andre som har stasjonsvogn og espressomaskin.

Og kanskje en dag, skal jeg strekke meg mot din hånd først.
Og kanskje en dag, skal jeg fortelle deg at du er fin.
Og kanskje en dag, skal jeg bli liggende.
Og kanskje en dag, skal jeg la meg få føle.

Jeg veit hva kjærlighet er. Jeg har kjent smaken av den i munnvikene, jeg har løpt om kapp med den gjennom gatene, jeg har prøvd å passe på den, jeg har latt den penetrere meg.

My love, you're the one I want to watch the ship go down with
The future can't be real, I bearly know how long a moment is
Unless we're naked, getting high on the mattress
while the global market crashes
As death fills the streets we're garden-variety oblivious
You grab my hand and say in an "I told you so" voice:
      "It's just how we expected"

Ikke se på meg.



Les mer i arkivet » Mars 2016 » Februar 2016 » Januar 2016